onsdag 1. april 2020

Gaveidé: Heklet stor bamse til barn

Brompus-bamse- stor heklet bamse - Prinser & Prinsesser

Lykke er den gode samtalen som aldri slutter, med din aller beste venn igjennom barndommens eventyr. Bamser betyr mye for barn, som en trygghet, lekekamerat og mest fortrolige venn. Den kan holde på hemmeligheter, være med på å dikte de mest spektakulære fantasihistorier, forme de største drømmeprosjekter og delta på de mest spennende eventyrferder. Dette vet barn selv alt om!

Brompus-bamsen er utrolig søt. Du kan hekle den i hvilken størrelse du vil. Det er tykkelsen på heklenålen og garnet som bestemmer hvor stor amigurumien blir. Magisk nok tar det ikke lenger tid å hekle den stor enn liten. Brompus-bamsen du ser på bildet, har jeg heklet med en 10mm heklenål og firedoblet ullgarn (beregnet for ca 4mm heklenål). Da ble den så stor!

Anbefalt for barn 3 år og oppover, og broderte øyne, med tanke på sikkerhet.

Lykkelige barndomsminner!


P.S. Huske å tagge arbeidet ditt med #brompusbears og #prinserogprinsesser


mandag 30. mars 2020

Vi har lite tillitt til forskning om likestilling...

Vi har lite tillitt til likestillingsforskning hevder Kilden Kjønnsforskning. Hvorfor har vi det? Her er noen spredte tanker rundt forskning, ideologi og utfordringene i likestillingsdiskusjonene. Generelt tenker jeg at vi kanskje ikke er mottakelige for likestillingsforskning fordi vi TROR vi allerede har likestilling, eller forventes å tro vi har det. Dette handler om kollektiv idealisme og sanksjoner. Å stille spørsmål rundt likestilling lenger er lite akseptert, fordi det umiddelbart rokker ved følelser og samvittighet. Vi klarer ikke å heve debatten over en forsvaring av egne valg. Dette blir utfordringen til forskningen. Vi lytter ikke.

Det viktigste man kan gjøre for å oppnå troverdighet er kanskje å lene seg til naturvitenskapen som forklarer de biologiske forskjellene i mellom menn og kvinner. Det bør være utgangspunktet. Her er det vel alt for lite kobling?

Kjønnsforskningen skal kjempe i mot nokså inngrodde idealistiske syn (ønsketenkning) i samfunnet kjempet frem av høyrøstede rødstrømper, om at kvinner og menn er helt like. Til eksempel likeverdige omsorgspersoner, også for de yngste barna. Moderne kvinner og menn organiserer livene sine i forhold til denne ideologien. Det forventes at man gjør det.


Generelt i samfunnet råder det en oppfatning om at kvinner og menn i Norge i dag er likestilte - tydeliggjort av politikere og media, ergo at kvinner ikke lenger selv skal stille spørsmål rundt dette. Dette ser man i kommentarfelt. Så snart kvinner forteller om manglende følelse av likestilling blir det slått ned på, både av medsøstre og menn. I kommentarer ser man at menn i stor grad er av en oppfatning at norske kvinner har oppnådd de rettighetene de har krav på. Vanlige kommentarer er at det er urimelig kvinner skal be om å "få i pose og sekk", eller at menn ytrer det er menn som ikke er likestilte.


Videre er det en utfordring at politikere har brukt likestilling som unnskyldning for å få ettåringer i barnehage. Her misbrukes kjønnsforskning for å møte samfunnsøkonomiske interesser. Videre kommer her mål om likestilling i konflikt med barns beste. Slikt er forvirrende og skaper mye følelser i debatter.


Likestillingsdebattene i dag handler for det meste om forsvaring av egne valg, hvor følelser blir det sentrale utspring og ikke realisme og overordnet tenknig. Samtidig som jobb-og-hjem-balansen er en akseptert eksisterende problematikk blant alle parter, også internasjonalt. Imidlertid, med forsvaringstaktikken kommer man da heller ikke videre i diskusjonen mot bedre løsninger - som til eksempel bedre ivaretar barnas beste. Diskusjonen blir stående på stedet hvil. Da får man ikke tatt de gode diskusjonene rundt faktiske biologiske forskjeller i mellom menn og kvinner, nye alternative løsninger som kan ivareta rettferdighet for kvinner i et likestillingsperspektiv der biologiske kjønnsforskjeller erkjennes.


I Norge har vi generelt definert likestillingsbegrepet til at kvinner og menn er helt like. Historisk har diskusjonen gått i fra å kjempe for like RETTIGHETER for kvinner som menn. Dette har politikere snudd helt på hodet og omgjort til å stille KRAV til kvinner om at de skal velge som menn. Det blir helt feil all den tid biologisk kjønnsforskning sier det er forskjell på kvinner og menn, og kvinner og menn selv føler seg forskjellige. Igjen råder forvirring, men vi tar ikke diskusjonene.


Likestilling handler videre i alt for stor grad om LIKHET, fremfor RETTFERDIGHET. Så snart norske kvinner ikke velger som menn, eller ikke velger som forventet, opplever de urettferdighet og manglende likestilling. På veldig mange områder er rettferdighet da overhodet ikke ihensyntatt. Det skyldes at rettferdighet ikke er en del av likestillingsbegrepet. Disse kvinnene blir ikke hørt, i samfunnsdebatten som allerede har definert at vi har likestilling. Dette er særdeles uheldig.

Det har også vært en utfordring for likestillingsdiskusjonen med en kvinnelig NHO-spiss i mange år som førte lobbyvirksomhet for kvinner med utspring i egen livssituasjon, som de fleste norske kvinner ikke kjente seg igjen i. Det har ikke vært en forståelse for at arbeidslivet må gjøres langt mer familievennlig, og også mammavennlig, som er en forutsetning for å oppnå opplevd likestilling.

Videre har man alle disse forventningene i samfunnet til hvordan kvinner skal velge, så ser man at kvinner velger jo likevel ikke slik... I stedet for å stille spørsmål ved hvorfor, kritiserer man kvinner for å gjøre valgene de gjør... Til eksempel formaner man kvinner ut i topplederstillinger og styreverv, uten å noen gang stille spørsmål ved hva som skal til for at kvinner skal ønske seg til disse rollene... Videre kritiserer man kvinner for å velge deltidsstillinger, og til og med fjerner deltidsstillinger, i stedet for å stille spørsmål ved hvorfor kvinner selv ønsker disse stillingene. Man kritiserer også kvinner for ufornuftig pengebruk og manglende kapitalinvesteringer, i stedet for å stille spørsmål ved hvorfor kvinner gjør de valgene de gjør. Man er ikke interessert i å finne årsaker, fordi man har predefinert at kvinner skal gjøre som menn. Kvinner skal være som menn. Men kvinner er kvinner, og kvinner er mødre. Det biologiske aspektet er nærmest neglisjert i synet man har på kvinner og kvinners valg. Kvinner blir kritisert i stedet for å bli respektert. Kvinner blir ikke respektert for å være kvinner. Idét man respekterer kvinner som kvinner og kvinner som mødre vil man lete etter helt andre mer rettferdige løsinger i et likestillingsperspektiv, der rettferdighet er i fokus og ikke likhet. Da vil kvinner oppleve full likestilling, i alle valgene de gjør. Slik er det ikke i dag. Det er en stor diskrepans i mellom definert likestilling og opplevd likestilling.


Her er en del utfordringer skissert. Litt for mye handler om ideologi, og politisk påtrykk (heriblant ren propaganda), men kanskje aller mest "the missing link" til biologien, for rettferdighet der vi kun er opptatt av likhet. - Til tross for at kvinner og menn jo hele tiden selv opplever de biologiske forskjellene, og kjenner på unaturlige valg og dårlig samvittighet. Dessverre læres kvinner opp til å ikke lytte til den dårlige samvittigheten.... og kvinner klapper hverandre på skulderen, og sier til hverandre de gjør det riktige, når de trosser alle instinkter og gråten sitter i halsen.


Kvinner skal gjøres til humanoids... kun brikker i det norske samfunnet. Inntekstbrikker. Sjetonger. De skal føde barn for å så sette dem vekk raskest mulig, og dernest oppføre seg som menn. De vonde følelsene skal de tie med. Slik tjener staten penger.


Politikk må fjernes i fra likestillingsdebatten, det er første bud, naturvitenskapen må inn, og man må fokusere på rettferdighet snarere enn likhet. Media må slutte å fremstille verdenen kun i sort-hvitt, men åpne for de gode diskusjonene.


Og arbeidslivet må bli langt mer familievennlig og fleksibelt, slik at den enkelte familie kan finne sin beste løsning som familie. Kortere arbeidsuke, større mulighet til å arbeide hjemmefra mens man er hjemme med barn, ta med barn på jobb/møter, større grad av hjemmekontor osv. I dette ligger også en win-win situasjon. Jo mer tilfredse mammaer og pappaer, jo mer produktive arbeidstakere. I dag slites foreldre fullstendig ut, og det kreves enda mer av dem.


Videre bør man i langt større grad verdsette morsrollen i samfunnet, som en egen oppgave og jobb i seg selv. Her kan jeg henvise til Erica Komisar (Psykoanalytiker). Hun er forøvrig selv kvinneforkjemper, men har innsett hvordan moderne likestillingstankegang går utover barna. Hun lener seg på naturvitenskapelig forsknig og fokuserer på viktigheten av tilstedeværelsen av mor de tre første årene for barnets utvikling. Hvor det motsatte er svært uheldig. Hormoner i kvinnens kropp styrer hvordan hun samspiller med barnet, og dette samspillet er helt nødvendig for utviklingen av barnets hjerne. Det interessante er, at hennes uttalelser har fått store medieoppslag verdenen over, bortsett fra her i Norge (ikke en gang noen gang nevnt av Kilden Forskning), antakelig fordi den naurvitenskapelige vinklingen i likestillingsdebatten kommer i konflikt med den ideologiske likestillingsdebatten. Sistnevnte likestillingsdebatt føres i Norge. Vi baserer den hovedsakelig på ideologi, og ikke forskning. All den tid vi her hviler på våre laubærblad og er stolte som tidligere utkåret fremste nasjon i verdenen på likestilling, stiller vi oss ikke selv de nødvendige kritiske spørsmålene til hva vi holder på med.... Kanskje gjør vi det meste galt... Svensk likestillingspolitikk, som er svært lik vår, har i utlandet fått stor kritikk for å i alt for liten grad ihensynta barnas beste.... Det kan ikke kalles likestilling, når det går utover barna.

Kanskje vi skal tørre å erkjenne, tørre å tenke nytt og annerledes.... ikke minst tørre å ta de sårbare diskusjonene.... slik at vi kommer videre?

Vi skal begynne å kalle spader for spader... og forske på det vi skal - da vil kanskje troverdigehten komme inn kjønnsforskningen. Og forskningen må selv ta ansvar for å skape et nødvendig skille i mellom ideologi, politikk og vitenskap.

Originalinnlegg del 1
Originalinnlegg del 2


søndag 29. mars 2020

Gaveidé: Stor heklet drømmefanger til barn!







Den største eventyrferden å legge ut på er å følge sine drømmer...

Drømmefanger håndlaget med kjærlighet, av deg. 

Det var veldig gøy å designe denne store drømmefangeren, og det ble et lite hyggelig familieprosjekt ut av det med innsamling av kvister og skjell. Du kan pynte med hva du selv ønsker, og hekle i hvilken farge du vil! Det er også rom for justeringer i selve oppskriften, blant annet med tanke på størrelse, så du behøver ikke å være redd for at dette er vanskelig å tilpasse og å få til. Du behøver ikke å spikke barken av kvisten. Kanskje er kvisten du finner finest med barken på. Drømmefangeren går raskere å lage enn du kanskje tror. Kanskje kan hele familien være med? Lykke til!


Klikk her for flere bilder og nedlastbar oppskrift i nettbutikken

søndag 22. mars 2020

Gaveidé: Heklet krone til barn

Heklet krone i hipsterstil til barn


Heklet krone for små eventyrere på vei inn skogen for å samle lyset og skremme vekk Nøkken. En verdifull håndlaget gave.

Klikk her for flere bilder og nedlastbar hekleoppskrift

onsdag 18. mars 2020

Hva er det med hipsterstilen?



Hipsterstil: heklet flaskeholder med snack-lomme, og strikket vest med hette.

Hipsterstilen er egentlig ingen stil i seg selv, det er snarere noe ganske udefinert. Man kan kanskje si det er en bevegelse noen skritt bort i fra det uniformerte og trendy som blomstrer i øyeblikket, men ikke nødvendigvis. Mest handler det rett og slett om at man bare er seg selv. Kler seg som man vil og ikke føler på noe press. Høres det bra ut? Hipsterstilen er din stil, forent med alle andre sine stiler. Litt rart, men det handler om uavhengighet. Akkurat den uavhengigheten og den friheten i alt det kollektive, synes jeg er vakkert å tenke på. Hva synes du?

Barn skal også føle uavhengighet. Oppleve å være trygge på seg selv. Finne sine egne styrker, sitt mot til å kjempe i mot drager og senere annen motstand i livet, finne sine egne interesser, meninger og verdier. Oppleve det er lov å være seg selv, følge sine drømmer, gå sine egne veier. Sine veier mot lykke, i alle veiskillene de skal møte. Lære de ikke må velge som alle andre hele tiden, om det ikke kjennes riktig. 

Jeg synes det er så viktig man kan være seg selv. Leve som frie mennesker. Hvem sin lykke finner man om man følger andres fotspor?

Tanker rundt dette har alltid opptatt meg, og preger meg når jeg designer klær og gaver til barn. Det var derfor ikke unaturlig at hipsterstilen fanget min interesse da jeg oppdaget den. Jeg er ikke spesielt interessert i det sære, men mer av tidløsheten, eller skal jeg si det tverrtidelige. Mulighetene det gir. Det ligger nemlig bærekraft i hipsterstilen. Å arve, kreere, og ikke kjøpe alt nytt. Det håndlagede varer gjerne. Varer i form av å brukes mye, lenge, og kanskje arves videre, om så uten at det oppleves gammelt og utdatert. Det er nettopp dét som er det fine med hipsterstilen… Den kan romme alt. Derfor designer jeg i hipsterstil til barn.


P.S. Husk at du alltid kan sette preg på det du lager, i garnet du velger og i fargene du velger.


tirsdag 3. mars 2020

Ureist



Strikkeoppskrift - Vest med hette, til barn

Det handler om deg, det å prøve å møte noe av det du er opptatt av i din hverdag. Det er hva konseptet Prinser & Prinsesser handler om. Hva som interesserer deg, endrer seg litt over tid. Akkurat nå er bærekraft kanskje det viktigste for oss alle.

Som forbrukere har vi, hver for oss, mulighet til å ta klimabevisste valg. Vi kan velge i mellom å handle på nett eller i butikk. Vi kan velge i mellom å kjøpe langreiste eller kortreiste produkter. Vi kan velge hvordan en vare kommer hjem til oss. Vi har rett og slett mulighet til å ta et ansvar for å kjøpe smartere.

Prinser & Prinsesser har et ansvar for å selge smartere. Langreiste produkter i nettbutikken er inntil videre fjernet. Riktignok har vi gode klimavennlige fraktmuligheter via Posten og Bring her i landet, men produkter kan allerede ha reist langt fra fjerntliggende produksjonsland. Siden Prinser & Prinsesser også opererer på det internasjonale markedet, og all frakt ut av landet skjer med fly, har det vært nødvendig å gjøre endringer. Situasjonen rundt flyfrakt og bærekraft avventes.

Hva gjør man da i mellomtiden? Som gründer? Som nettbutikk? Tilbyr helt andre produkter? Hva da


Da gjelder det å prøve å møte hva annet du er opptatt av. Siden du har funnet Prinser & Prinsesser er du kanskje litt engasjert i barn? I naturen? Det å gi barn tid og rom for utfoldelse, oppdagelse og den virkelige frileken utendørs? Prinser & Prinsesser ønsker å inspirere til en lykkelig barndom.

Kanskje trenger også vi, voksenmennesker, en liten oppmuntring til å ta mer av tiden tilbake, stoppe opp og ikke bare fare? Se verdenen mer igjennom barns øyne? Lete etter magien? Finne tilbake til barnet i oss, det som lar seg undre og begeistre? Vi trenger også å komme oss mer ut, ut i naturen, også i hverdagen. Slik finner vi ro, gode følelser, og lykke… Det gjør oss godt, og er viktigere for oss enn vi tror. Husk på det. Husk å ta vare på deg selv.

Barn som skal ut på eventyrferder trenger gode klær og litt utstyr. Da fysiske produkter ble fjernet i fra sortimentet hadde Prinser & Prinsesser allerede startet så smått å designe klær og gaver til barn. Over tid er kolleksjonen blitt utvidet. Nå er det ca 30 ulike design i nettbutikken. Du kan handle strikke- og hekleoppskrifter på klær og gaver til barn, som digitale nedlastbare filer. Helt ureiste produkter. Akkurat nå, er dette Prinser & Prinsesser sitt satsningsområde, fordi bærekraft er så viktig for oss. 


Tøy til barn skal varme og være praktisk. Ull og lommer til fine skatter er kjekt. Og det er fint om oppskrifter er enkle og raske å følge. Hvorfor gjøre det komplisert når man kan gjøre det enkelt? Hvorfor ikke strikke votter frem og tilbake, eller sokker på rundpinne, i stedet for på fem pinner? Jeg vet slike ting betyr noe for deg, derfor har jeg det alltid i bakhodet. Tidløshet i designet er også noe jeg tenker på, fordi håndlaget med kjærlighet og omtanke er så verdifullt. Det er noe vi gjerne blir ekstra glad i og tar godt vare på, gjør vi ikke? Kanskje arves det videre også. Det er jo kjempebra for klimaet! Du velger selv garn å jobbe med. Forhør deg gjerne frem til mer bærekraftige alternativer.

Oppskriftene er nedlastbare, og er tilgjengelige umiddelbart etter kjøp.

Klikk her for å ta en titt på kolleksjonen med strikke- og hekleoppskrifter

Kanskje finner du klær og gaver til barn du selv, eller noen du kjenner, kan ønske å lage? Tips gjerne videre, dersom du liker designene. Da støtter du muligheten for at en liten bærekraftig nisjebedrift kan utvikle seg videre.


Nye design lanseres kontinuerlig, så det er bare å sjekke tilbake i ny og ne.




Den lykkelige barndommen

Liten vandrer på eventyr

Store lommer til alle skattefunn

Stor hette

fredag 3. januar 2020

"Alle andre får jo lov"

Det haster ikke å komme på sosiale medier, sier Henriette K. Sandven, Barne- og ungdomspsykiater i et debattinnlegg i Dagsavisen. Det er jeg ikke redd for å si meg enig i. Det var en gang, for ikke så alt for lenge siden, norske foreldre (PocoLoco og Levis 501 generasjonen, ja oss) ble enige om at man ikke lenger skulle gi etter for argumentet: 'alle andre får jo lov'... med et samstemt fokusskifte over på å styrke barns egen identitet, og å lære barn å stå i mot press og ulik påvirkning. Dette lot vi til og med nedtegnes i barnas lærebøker, i flere bøker. (Bare dra opp en bok i fra ranselen og sjekk hva barna våre lærer... hvilke flotte verdier de lærer fra oss...). Hva skjedde, da sosiale medier kom? Hva skjedde egentlig da? Glemte foreldre alt det der? Et lite spørsmål: Hvor mye press kommer egentlig i fra barna selv, og dem i mellom? Kunne vi vært litt ærlige på akkurat dette spørsmålet? Er det ikke vi foreldre selv nå, som plutselig er blitt så redde for det slags utenforskapet? Er det verdt å tenke litt over? - For barn i dag lærer å stå i mot press på en helt annen måte enn det vi selv gjorde på deres alder... Hva er det dagens foreldre bekymrer seg for? Hva er vi redde for? Hva med barnas utenforskap i fra den virkelige verdenen? Er det ikke dét utenforskapet vi skal være redde for....? Det handler ikke lenger om den genseren og den olabuksen... Den gang forholdt vi oss i det minste til én felles virkelighet. Hva har 10-åringer i sosiale medier å gjøre? Hva har de der å gjøre? Alle andre får jo lov...?

Hvilken likestilling?





Hvilken likestilling?
Og på bekostning av hva? Barna! Det er da ingen ting å skryte av!

Norske barn har aldri hatt mindre mulighet til frilek, de har aldri vært mindre ute, og sittet mer i ro, de har aldri hatt større stressmestringsproblemer, vært mer deprimerte og mer fulle av angst, aggresjon og kontaktbehov.

Baksiden av likestillingsmedaljen. Den vi feier under bordet. Hva koster egentlig den baksiden samfunnet? De tallene regner vi aldri på. Det burde vi.

På Universtitetet i Oslo sitter det allerede en professor som stiller spørsmål ved den samfunnsøkonomiske nytten av å i det hele tatt ha de yngste barna i barnehage. Til tross for dette, investeres stadig større summer i kvalitetsheving av barnehagen... mot et utopisk mål: å matche mor og far og hjemmet for barnets beste utvikling og oppdragelse.

Videre, hva ER egentlig likestilling? Før handlet likestilling om en kamp for at kvinner skulle oppnå like RETTIGHETER som menn. I dag er dette snudd helt på hodet til å handle om KRAV samfunnet stiller til kvinner og familier. Krav og samfunnsnormer som formaner at både mor og far skal arbeide fulltid mens barna enda er små. Oppfyller man ikke disse forventningnene, og ikke skulle føle likestilling, har man liksom bare seg selv å takke... For likestilling handler om KRAV og ikke rettferdigheter. Det handler ikke om frie valg. Nei, rettferdighet i forhold til frie valg er ikke en del av norsk likestilling. En norm skal følges. En norm der vi mennesker er nærmest redusert til humanoids, til brikker, i et system, for samfunnets skyld. Vi ser det bare ikke... Vi er blendet...

Videre, hva sier egentlig biologien, den nyeste forskningen om likheter og forskjeller i mellom mor og far? Den forskningen norske medier har unnlatt å publisere, til tross for at alle store medier ellers i verdenen har skrevet om dette. Den forskningen som står i strid med norsk likestillingspolitikk? Hva står det egentlig der? For å ikke snakke om den nyere forskningen om barns behov de første 3 kritiske årene i deres utvikling.

Videre, hvor mange kvinner i Norge velger lederstillinger, og topplederstillinger? Statistikken har knapt endret seg. Kanskje fordi man aldri spør kvinner selv hva som skal til.... Neste spørsmål: hvem ER egentlig de få kvinnelige toppledere i Norge, og hvordan er egentlig deres familiesituasjon? Her vil man se et tydelig mønster; på omvendt likestilling; mannen er helt eller delvis hjemmeværende... Hva slags likestilling er dette?

Det finnes en løsning. Det som skal til, er mulighet til bedre balanse mellom hjem og arbeid. Disse tankene råder i samtlige vestlige land, nå, simultant. KRAVENE som stilles er alt for store! Arbeidslivet må bli langt mer familievennlig. Slik, og bare slik, kan man oppnå reell likestilling, og en likestillingsmodell der barna ikke ender opp som tapere. Gullet skal skinne like flott på baksiden av likestillingsmedaljen som på forsiden, eller var det sølv vi nå snakket om?

Det er på tide å ta tiden og friheten tilbake!

Ikke en gang her lytter vi til forskere som sier vi fint kan droppe en arbeidsdag i uken, eller tilsvarende antall timer, fordi menneskets ytelse og produktivitet har et pareto optimalt punkt. Vi kan arbeide mindre til opprettholdt lønn. Ytelsen er den samme.

Til litt ettertanke, så har vi faktisk ikke likestilling før det kan være to toppledere i en og samme kjernefamilie med to-tre barn. Hvordan ser arbeidslivet for seg å løse dette? Og uten at det går utover barna? Hva med roterende lederskap, som man ser eksemplifisert i utlandet? Eller, hva med å slutte å direkte relatere status til antall arbeidstimer, og heller fokusere på hvor dyktig lederen faktisk er? Alt for mange ledere er ikke dyktige ledere... og bruker alt for mange arbeidstimer på å ikke være dyktige ledere. Ingen grunn til at lederstillinger ikke kan være familievenlige.... Ingen grunn til å ikke slippe kvinner til, på kvinners egne premisser! Spør nå endelig kvinner hva disse premissene er. Er det ikke på tide å spørre hva som skal til, lytte, og ikke bare forvente og forlange? Det er ikke kvinnnene som skal endre seg. Det er arbeidslivet.

Om vi ønsker å stå som et forbilde i verdenen på likestilling får vi jammen meg gjøre det på riktig måte! De feilene vi gjør behøver vi ikke å påføre andre land. Det er viktig det helhetlige bildet fremstilles. Vi har såvisst ikke en god likestillingsmodell i Norge. Men, vi kan få det, om vi erkjenner de faktiske forhold.

Likestillingsmodellen i Norge er utformet etter samfunnsøkonomiske målsettinger og ideologiske prinsipper der mennesket er redusert til et humanoid, ikke i forhold til enkeltmenneskets opplevelse av frie valg og rettferdighet. Modellen ihensyntar ikke faktisk realitet/forskning, og heller ikke barns beste. Da er jeg egentlig ikke så sikker på om vi kan snakke om likestilling i det hele tatt. Ja, vi har en modell, men ikke for likestilling... Det er alt for mange definisjonsparametere som er utelatt.

Det er ikke likestilling så lenge mødre (eller fedre, for den saks skyld) må velge mellom barn og karriere. Flere og flere velger karriere, og da får vi for lave fødselstall.

Den sølvmedaljen her burde vi egentlig være flaue over, ikke stolte av.... Lauvbærbladene skal vi ihvertfall ikke hvile på, for her gjenstår et stort stykke arbeide.

Det er på tide å gi mennesket mye mer av tiden og friheten tilbake... da kommer også økt motivasjon, kreativitet, innovasjon, bedre helse osv. osv.

Barna er nødt for å få barndommen tilbake....

Disse postene i regnskapet må samfunnsøkonomer forstå...

Barne- og familiedepartementet (Norge) NHO - Næringslivets Hovedorganisasjon Erna Solberg Statsministerens kontor (Norge)


søndag 8. desember 2019

En rettighet eller krav?

Birgit Lie Haugen Helse- Livsstil & Karrière skriver et tankevekkende innlegg på Facebook i dag, les det her, om karriere, penger, stilling og materiell status og kommer med et interessant eksempel der vi kanskje hadde valgt annerledes om vi reflekterte mer over egne prioriteringer.

Birgit har et viktig poeng... selv om det er satt på spissen. Det er som om vi har sluttet å reflektere over hva som er viktig for oss, det er blitt viktigere å gjøre som alle andre... Følge en slags ideologi, en norm, uten å stille spørsmål ved den...

Det er ingen tvil om at hvordan vi har organisert likestilling i Norge har sin pris - den prisen er det barna som må betale... Vi kvinner blir satt i en håpløs situasjon, der vi skal bare godta at slik definerer vi rettferdighet. Men, denne rettferdiggheten gnager oss i stykker, for den er ikke sammenfallende med vår samvittighet, der vi prøver å balansere barn og karriere.... Det er umulig å finne en god balanse slik situasjonen er i dag. Mange prøver å døyve hva denne samvittigheten forteller, og rettferdiggjør så godt de kan sine valg med "å gjøre som alle andre". Sende babyen i barnehagen, jobbe lange dager, sende barna på SFO... Alle andre gjør jo det... Da er det jo helt greit. Er det det? Samvittigheten gnager likevel...

Vi er nødt for å stille krav til et langt mer familievennlig arbeidsliv, og vi er nødt for å kreve at likestillingsmodellen baserer seg på litt andre tanker rundt hva rettferdighet er. Nyere vitenskapelig forskning favoriserer mor som omsorgsperson, og forteller hvor viktig mors tilstedeværelse er for barnet den første tiden, for barnets utvikling. I Norge ignorerer vi denne forskningen. Ellers i verdenen publiseres den i store overskrifter.... Vi har møtt et paradigmeskifte, som fordrer en endring i den norske likestillingsmodellen..., men vi nekter å ta dette innover oss. Det passer jo ikke inn med den moderne idealistiske tankegangen vår. Men, vi kan ikke forholde oss til idealisme, vi må forholde oss til vitenskap... Og ikke minst samvittigheten vi er tildelt... Vi er mennesker, ikke humanoids, og det skal vi ha lov til  være.

Vi er nødt for å ta tiden tilbake, og gi den tilbake til våre barn.... Vi må la dem få være wild and free, vi må la dem få komme tilbake til naturen, få den frie leken og den gode barndommen tilbake....

Mange moderne kvinner har tatt valg, om å være mer hjemme. Jobbe hjemmefra. Kanskje starte for seg selv. Trenden er ofte høyt utdannede kvinner. Det å være hjemme med barn, eller vie barna mer tid, betyr jo ikke at det ikke er tid til annet også... Det ligger jo et naturlig behov og ønske i oss kvinner om å kunne utvikle oss selv, samtidig som vi er mødre... Til alle tider, har dette behovet hos mødre vært tilstede...

Så det handler jo ikke om at mødre skal tilbake til kjøkkenbenken, men få større mulighet og fleksibilitet til å kombinere det å være mor og det å ha en karriere.... Det innebærer at både mor og far må få større frihet og større fleksibilitet, slik at de kan støtte hverandre, og sammen finne en god løsning for nettopp seg og sin familie. Alle familier og karrieresituasjoner er jo litt forskjellige. Arbeidslivet må bli mer familievennlig.

I alle vestlige land leser man nå i medier om den vanskelige balansen hjem og jobb, for moderne familier, og moderne kvinner. Det er jo helt klart noe man er nødt for å ta tak i. Jeg bare forstår ikke hvorfor vi venter... Forskere sier allerede at vi fint kan gå ned til 6-timers arbeidsdag og opprettholde lønnen. Det er ihvertfall ett sted å starte, men det må også enda mer fleksibilitet til i arbeidslivet, og det burde legges langt bedre tilrette for kvinnelige gründere, en aksept for at vi kanskje også interesserer oss for andre ting enn utvikling av teknologiske duppeditter, slik at kvinner også får støtte?

Likestillingens opprinnelige tanke om at kvinner skulle få LIKE RETTIGHETER som menn, har på en måte dreid seg over til et KRAV om at kvinner skal bidra i samfunnet på lik linje med menn.... - der man har helt glemt at kvinner også skal være mødre...

Viktigheten av morsrollen og barns behov er blitt glemt... ignorert...

Så, det er jo ikke rart at kvinner velger å få færre barn, eller ikke barn i det hele tatt... Så klager politikere på det også... Det er som om samfunnet aldri blir fornøyd med oss kvinner, og våre valg... Alt vi gjør er galt, og ikke minst blir vi sett på som dumme, vi investerer ikke nok penger, vi bruker penger feil, vi jobber ikke nok så vi ender opp som minstepensjonister, vi blir ikke toppledere, vi tar ikke styreverv, alt alltid begrunnet med at vi er så ufornuftige og dumme... Er vi det?

Kanskje bør samfunnet innse at morsrollen i langt større grad bør verdsettes.... og gi oss styreverv, topplederstillinger og med dét som utgangspunkt...???

Personlig føler jeg vi overhodet ikke har oppnådd likestilling basert på rettferdighet, dersom rettferdighet var målet.

Vi vil aldri få flere kvinner inn i styrer og topplederstillinger, før vi spør kvinner selv hva som faktisk skal til, og lytter... Det eneste som gjøres, er å stille krav til oss, og gjenta disse kravene i mediene år etter år. Fra politikere. Fra NHO. Fra alle andre.

Kanskje vi kvinner selv skal være flinkere til å henvise til vitenskapelig forskning som beviser våre morsinstinkter....? Begynne å argumentere bedre....? Kanskje vi blir hørt og forstått da...? Men, det er merkelig at forskjeller i mellom kvinner og menn skal måtte vitenskapelig bevises, forskjeller som har vært av allmenn oppfatning i hele menneskehetens historie helt frem til i dag... Helt frem til noen kvinnesaksforkjempere, med litt for røde strømper, startet å innprente oss alle med en slags ideologi om at kvinner og menn er helt like... og at kvinner skal gjøre som menn og menn gjøre som kvinner... - ikke som en rettighet, men som et krav. Innfrir vi ikke dette kravet, som altså ikke lenger er en rettighet, kan vi altså bare glemme å klage over manglende rettferdighet og manglende likestilling...? Da kan vi liksom bare takke oss selv...?

Nå får det være nok... De illrøde rødstrømpene har gjort nok skade. Det er bare å ta en titt på dagens barn... lese i avisene... Barna mestrer ikke lenger stress og risiko, de har dårlig motorisk utvikling, de får for lite frilek, for lite frisk luft, de er overvektige, de er ikke ute i naturen, de har lavere intelligens enn tidligere, de har alt for store kontaktbehov som ikke blir møtt, osv osv. Dette er direkte følger av at mor ble formanet fulltid ut i arbeidslivet etter politisk propaganda og samfunnsøkonomiske målsettinger. Det må ikke skuffes under en stol....


Men, hvilke skjulte samfunnskostnader snakker vi om her da, grunnet tåfis fra overivrige rødstømper, når barn ikke får mulighet til mer optimal utvikling? Går ikke vinningen litt opp i spinningen....?
Hva er egentlig samfunnets kostnad med barnehager og SFO, især med tanke på de stadige nødvendige kvalitetsutbedringene? Har det ikke allerede blitt stilt spørsmål ved den samfunnsøkonomiske nytten ved å ha de minste barna i barnehage? Til stadig investerer vi enda mer penger i utbedring, mot et mål man aldri vil nå, nemlig å erstatte mor og far som de beste omsorgspersoner.

Om kvinner kunne velge nøyaktig selv, hva vi mente var best... Hvordan da....? Om de valgene ble respektert? Hvordan da?
Hvordan står det forresten til med kvinners lykkefølelse i de landene med såkalt "best" likestilling? Er du lykkelig med de prioriteringene og de valgene du har tatt i livet? Noe du kan ønske å gjøre annerledes? Er dine valg basert på hva du selv mener er riktig, eller hva du tenker forventes av deg?

torsdag 5. desember 2019

Endelig er samvittighetsdebatten i gang

Godt å se debatten endelig er i gang i mediene rundt foreldrefraværet i dagens barndom og den dårlige samvittigheten det ikke lyttes til...

Les dagens NRK-kronikk her: Karriere og små barn av Eysten Victor Våpenstad (Spesialist i klinisk barnepsykologi).

Jeg biter meg særlig fast i følgende ytringer:

"En utfordring og vanskelig balansegang i debatten om karriereforeldres valg og konsekvensene det får for deres barn, er bruk av personlige vitnesbyrd som bevismateriale. Det kan synes som om dette blir en slags fasit eller påstander som skal være hevet over kritikk, og som dermed setter motstanderen sjakk matt". (...)

"Skyld og samvittighet er smertefulle følelser vi helst ikke vil ha for mye av. Men skyld og samvittighet er helt nødvendig for å kunne ta godt nok vare på våre barn."


Jeg repeterer at det ikke er noen tvil om at vi trenger:

1. Et langt mer familievennlig arbeidsliv.
2. Å tørre å snakke om den dårlige samvittigheten fraværet fra barna medfører.
3. Legge andre rettferdighetspremisser til grunn i likestillingsmodellen. (Se kommentar under).

Jeg er nødt for å arrestere artikkelforfatteren på at mor og far er likeverdige omsorgspersoner for barn, det er de altså ikke, i følge nyere forskning, som vi heller ikke tør å snakke om. Henviser nok en gang til Erica Komisar, en av dagens globalt ledende fagpersoner på området. Hennes uttalelser og arbeider tar utgangspunkt i nyere forskning, med særlig fokus på de første 1000 kritiske dagene i barnets utvikling/hjerneutvikling og viktigheten av mors tilstedeværelse.