søndag 22. mars 2020

Gaveidé: Heklet krone til barn

Heklet krone i hipsterstil til barn


Heklet krone for små eventyrere på vei inn skogen for å samle lyset og skremme vekk Nøkken. En verdifull håndlaget gave.

Klikk her for flere bilder og nedlastbar hekleoppskrift

onsdag 18. mars 2020

Hva er det med hipsterstilen?



Hipsterstil: heklet flaskeholder med snack-lomme, og strikket vest med hette.

Hipsterstilen er egentlig ingen stil i seg selv, det er snarere noe ganske udefinert. Man kan kanskje si det er en bevegelse noen skritt bort i fra det uniformerte og trendy som blomstrer i øyeblikket, men ikke nødvendigvis. Mest handler det rett og slett om at man bare er seg selv. Kler seg som man vil og ikke føler på noe press. Høres det bra ut? Hipsterstilen er din stil, forent med alle andre sine stiler. Litt rart, men det handler om uavhengighet. Akkurat den uavhengigheten og den friheten i alt det kollektive, synes jeg er vakkert å tenke på. Hva synes du?

Barn skal også føle uavhengighet. Oppleve å være trygge på seg selv. Finne sine egne styrker, sitt mot til å kjempe i mot drager og senere annen motstand i livet, finne sine egne interesser, meninger og verdier. Oppleve det er lov å være seg selv, følge sine drømmer, gå sine egne veier. Sine veier mot lykke, i alle veiskillene de skal møte. Lære de ikke må velge som alle andre hele tiden, om det ikke kjennes riktig. 

Jeg synes det er så viktig man kan være seg selv. Leve som frie mennesker. Hvem sin lykke finner man om man følger andres fotspor?

Tanker rundt dette har alltid opptatt meg, og preger meg når jeg designer klær og gaver til barn. Det var derfor ikke unaturlig at hipsterstilen fanget min interesse da jeg oppdaget den. Jeg er ikke spesielt interessert i det sære, men mer av tidløsheten, eller skal jeg si det tverrtidelige. Mulighetene det gir. Det ligger nemlig bærekraft i hipsterstilen. Å arve, kreere, og ikke kjøpe alt nytt. Det håndlagede varer gjerne. Varer i form av å brukes mye, lenge, og kanskje arves videre, om så uten at det oppleves gammelt og utdatert. Det er nettopp dét som er det fine med hipsterstilen… Den kan romme alt. Derfor designer jeg i hipsterstil til barn.


P.S. Husk at du alltid kan sette preg på det du lager, i garnet du velger og i fargene du velger.


tirsdag 3. mars 2020

Ureist



Strikkeoppskrift - Vest med hette, til barn

Det handler om deg, det å prøve å møte noe av det du er opptatt av i din hverdag. Det er hva konseptet Prinser & Prinsesser handler om. Hva som interesserer deg, endrer seg litt over tid. Akkurat nå er bærekraft kanskje det viktigste for oss alle.

Som forbrukere har vi, hver for oss, mulighet til å ta klimabevisste valg. Vi kan velge i mellom å handle på nett eller i butikk. Vi kan velge i mellom å kjøpe langreiste eller kortreiste produkter. Vi kan velge hvordan en vare kommer hjem til oss. Vi har rett og slett mulighet til å ta et ansvar for å kjøpe smartere.

Prinser & Prinsesser har et ansvar for å selge smartere. Langreiste produkter i nettbutikken er inntil videre fjernet. Riktignok har vi gode klimavennlige fraktmuligheter via Posten og Bring her i landet, men produkter kan allerede ha reist langt fra fjerntliggende produksjonsland. Siden Prinser & Prinsesser også opererer på det internasjonale markedet, og all frakt ut av landet skjer med fly, har det vært nødvendig å gjøre endringer. Situasjonen rundt flyfrakt og bærekraft avventes.

Hva gjør man da i mellomtiden? Som gründer? Som nettbutikk? Tilbyr helt andre produkter? Hva da


Da gjelder det å prøve å møte hva annet du er opptatt av. Siden du har funnet Prinser & Prinsesser er du kanskje litt engasjert i barn? I naturen? Det å gi barn tid og rom for utfoldelse, oppdagelse og den virkelige frileken utendørs? Prinser & Prinsesser ønsker å inspirere til en lykkelig barndom.

Kanskje trenger også vi, voksenmennesker, en liten oppmuntring til å ta mer av tiden tilbake, stoppe opp og ikke bare fare? Se verdenen mer igjennom barns øyne? Lete etter magien? Finne tilbake til barnet i oss, det som lar seg undre og begeistre? Vi trenger også å komme oss mer ut, ut i naturen, også i hverdagen. Slik finner vi ro, gode følelser, og lykke… Det gjør oss godt, og er viktigere for oss enn vi tror. Husk på det. Husk å ta vare på deg selv.

Barn som skal ut på eventyrferder trenger gode klær og litt utstyr. Da fysiske produkter ble fjernet i fra sortimentet hadde Prinser & Prinsesser allerede startet så smått å designe klær og gaver til barn. Over tid er kolleksjonen blitt utvidet. Nå er det ca 30 ulike design i nettbutikken. Du kan handle strikke- og hekleoppskrifter på klær og gaver til barn, som digitale nedlastbare filer. Helt ureiste produkter. Akkurat nå, er dette Prinser & Prinsesser sitt satsningsområde, fordi bærekraft er så viktig for oss. 


Tøy til barn skal varme og være praktisk. Ull og lommer til fine skatter er kjekt. Og det er fint om oppskrifter er enkle og raske å følge. Hvorfor gjøre det komplisert når man kan gjøre det enkelt? Hvorfor ikke strikke votter frem og tilbake, eller sokker på rundpinne, i stedet for på fem pinner? Jeg vet slike ting betyr noe for deg, derfor har jeg det alltid i bakhodet. Tidløshet i designet er også noe jeg tenker på, fordi håndlaget med kjærlighet og omtanke er så verdifullt. Det er noe vi gjerne blir ekstra glad i og tar godt vare på, gjør vi ikke? Kanskje arves det videre også. Det er jo kjempebra for klimaet! Du velger selv garn å jobbe med. Forhør deg gjerne frem til mer bærekraftige alternativer.

Oppskriftene er nedlastbare, og er tilgjengelige umiddelbart etter kjøp.

Klikk her for å ta en titt på kolleksjonen med strikke- og hekleoppskrifter

Kanskje finner du klær og gaver til barn du selv, eller noen du kjenner, kan ønske å lage? Tips gjerne videre, dersom du liker designene. Da støtter du muligheten for at en liten bærekraftig nisjebedrift kan utvikle seg videre.


Nye design lanseres kontinuerlig, så det er bare å sjekke tilbake i ny og ne.




Den lykkelige barndommen

Liten vandrer på eventyr

Store lommer til alle skattefunn

Stor hette

fredag 3. januar 2020

"Alle andre får jo lov"

Det haster ikke å komme på sosiale medier, sier Henriette K. Sandven, Barne- og ungdomspsykiater i et debattinnlegg i Dagsavisen. Det er jeg ikke redd for å si meg enig i. Det var en gang, for ikke så alt for lenge siden, norske foreldre (PocoLoco og Levis 501 generasjonen, ja oss) ble enige om at man ikke lenger skulle gi etter for argumentet: 'alle andre får jo lov'... med et samstemt fokusskifte over på å styrke barns egen identitet, og å lære barn å stå i mot press og ulik påvirkning. Dette lot vi til og med nedtegnes i barnas lærebøker, i flere bøker. (Bare dra opp en bok i fra ranselen og sjekk hva barna våre lærer... hvilke flotte verdier de lærer fra oss...). Hva skjedde, da sosiale medier kom? Hva skjedde egentlig da? Glemte foreldre alt det der? Et lite spørsmål: Hvor mye press kommer egentlig i fra barna selv, og dem i mellom? Kunne vi vært litt ærlige på akkurat dette spørsmålet? Er det ikke vi foreldre selv nå, som plutselig er blitt så redde for det slags utenforskapet? Er det verdt å tenke litt over? - For barn i dag lærer å stå i mot press på en helt annen måte enn det vi selv gjorde på deres alder... Hva er det dagens foreldre bekymrer seg for? Hva er vi redde for? Hva med barnas utenforskap i fra den virkelige verdenen? Er det ikke dét utenforskapet vi skal være redde for....? Det handler ikke lenger om den genseren og den olabuksen... Den gang forholdt vi oss i det minste til én felles virkelighet. Hva har 10-åringer i sosiale medier å gjøre? Hva har de der å gjøre? Alle andre får jo lov...?

Hvilken likestilling?





Hvilken likestilling?
Og på bekostning av hva? Barna! Det er da ingen ting å skryte av!

Norske barn har aldri hatt mindre mulighet til frilek, de har aldri vært mindre ute, og sittet mer i ro, de har aldri hatt større stressmestringsproblemer, vært mer deprimerte og mer fulle av angst, aggresjon og kontaktbehov.

Baksiden av likestillingsmedaljen. Den vi feier under bordet. Hva koster egentlig den baksiden samfunnet? De tallene regner vi aldri på. Det burde vi.

På Universtitetet i Oslo sitter det allerede en professor som stiller spørsmål ved den samfunnsøkonomiske nytten av å i det hele tatt ha de yngste barna i barnehage. Til tross for dette, investeres stadig større summer i kvalitetsheving av barnehagen... mot et utopisk mål: å matche mor og far og hjemmet for barnets beste utvikling og oppdragelse.

Videre, hva ER egentlig likestilling? Før handlet likestilling om en kamp for at kvinner skulle oppnå like RETTIGHETER som menn. I dag er dette snudd helt på hodet til å handle om KRAV samfunnet stiller til kvinner og familier. Krav og samfunnsnormer som formaner at både mor og far skal arbeide fulltid mens barna enda er små. Oppfyller man ikke disse forventningnene, og ikke skulle føle likestilling, har man liksom bare seg selv å takke... For likestilling handler om KRAV og ikke rettferdigheter. Det handler ikke om frie valg. Nei, rettferdighet i forhold til frie valg er ikke en del av norsk likestilling. En norm skal følges. En norm der vi mennesker er nærmest redusert til humanoids, til brikker, i et system, for samfunnets skyld. Vi ser det bare ikke... Vi er blendet...

Videre, hva sier egentlig biologien, den nyeste forskningen om likheter og forskjeller i mellom mor og far? Den forskningen norske medier har unnlatt å publisere, til tross for at alle store medier ellers i verdenen har skrevet om dette. Den forskningen som står i strid med norsk likestillingspolitikk? Hva står det egentlig der? For å ikke snakke om den nyere forskningen om barns behov de første 3 kritiske årene i deres utvikling.

Videre, hvor mange kvinner i Norge velger lederstillinger, og topplederstillinger? Statistikken har knapt endret seg. Kanskje fordi man aldri spør kvinner selv hva som skal til.... Neste spørsmål: hvem ER egentlig de få kvinnelige toppledere i Norge, og hvordan er egentlig deres familiesituasjon? Her vil man se et tydelig mønster; på omvendt likestilling; mannen er helt eller delvis hjemmeværende... Hva slags likestilling er dette?

Det finnes en løsning. Det som skal til, er mulighet til bedre balanse mellom hjem og arbeid. Disse tankene råder i samtlige vestlige land, nå, simultant. KRAVENE som stilles er alt for store! Arbeidslivet må bli langt mer familievennlig. Slik, og bare slik, kan man oppnå reell likestilling, og en likestillingsmodell der barna ikke ender opp som tapere. Gullet skal skinne like flott på baksiden av likestillingsmedaljen som på forsiden, eller var det sølv vi nå snakket om?

Det er på tide å ta tiden og friheten tilbake!

Ikke en gang her lytter vi til forskere som sier vi fint kan droppe en arbeidsdag i uken, eller tilsvarende antall timer, fordi menneskets ytelse og produktivitet har et pareto optimalt punkt. Vi kan arbeide mindre til opprettholdt lønn. Ytelsen er den samme.

Til litt ettertanke, så har vi faktisk ikke likestilling før det kan være to toppledere i en og samme kjernefamilie med to-tre barn. Hvordan ser arbeidslivet for seg å løse dette? Og uten at det går utover barna? Hva med roterende lederskap, som man ser eksemplifisert i utlandet? Eller, hva med å slutte å direkte relatere status til antall arbeidstimer, og heller fokusere på hvor dyktig lederen faktisk er? Alt for mange ledere er ikke dyktige ledere... og bruker alt for mange arbeidstimer på å ikke være dyktige ledere. Ingen grunn til at lederstillinger ikke kan være familievenlige.... Ingen grunn til å ikke slippe kvinner til, på kvinners egne premisser! Spør nå endelig kvinner hva disse premissene er. Er det ikke på tide å spørre hva som skal til, lytte, og ikke bare forvente og forlange? Det er ikke kvinnnene som skal endre seg. Det er arbeidslivet.

Om vi ønsker å stå som et forbilde i verdenen på likestilling får vi jammen meg gjøre det på riktig måte! De feilene vi gjør behøver vi ikke å påføre andre land. Det er viktig det helhetlige bildet fremstilles. Vi har såvisst ikke en god likestillingsmodell i Norge. Men, vi kan få det, om vi erkjenner de faktiske forhold.

Likestillingsmodellen i Norge er utformet etter samfunnsøkonomiske målsettinger og ideologiske prinsipper der mennesket er redusert til et humanoid, ikke i forhold til enkeltmenneskets opplevelse av frie valg og rettferdighet. Modellen ihensyntar ikke faktisk realitet/forskning, og heller ikke barns beste. Da er jeg egentlig ikke så sikker på om vi kan snakke om likestilling i det hele tatt. Ja, vi har en modell, men ikke for likestilling... Det er alt for mange definisjonsparametere som er utelatt.

Det er ikke likestilling så lenge mødre (eller fedre, for den saks skyld) må velge mellom barn og karriere. Flere og flere velger karriere, og da får vi for lave fødselstall.

Den sølvmedaljen her burde vi egentlig være flaue over, ikke stolte av.... Lauvbærbladene skal vi ihvertfall ikke hvile på, for her gjenstår et stort stykke arbeide.

Det er på tide å gi mennesket mye mer av tiden og friheten tilbake... da kommer også økt motivasjon, kreativitet, innovasjon, bedre helse osv. osv.

Barna er nødt for å få barndommen tilbake....

Disse postene i regnskapet må samfunnsøkonomer forstå...

Barne- og familiedepartementet (Norge) NHO - Næringslivets Hovedorganisasjon Erna Solberg Statsministerens kontor (Norge)


søndag 8. desember 2019

En rettighet eller krav?

Birgit Lie Haugen Helse- Livsstil & Karrière skriver et tankevekkende innlegg på Facebook i dag, les det her, om karriere, penger, stilling og materiell status og kommer med et interessant eksempel der vi kanskje hadde valgt annerledes om vi reflekterte mer over egne prioriteringer.

Birgit har et viktig poeng... selv om det er satt på spissen. Det er som om vi har sluttet å reflektere over hva som er viktig for oss, det er blitt viktigere å gjøre som alle andre... Følge en slags ideologi, en norm, uten å stille spørsmål ved den...

Det er ingen tvil om at hvordan vi har organisert likestilling i Norge har sin pris - den prisen er det barna som må betale... Vi kvinner blir satt i en håpløs situasjon, der vi skal bare godta at slik definerer vi rettferdighet. Men, denne rettferdiggheten gnager oss i stykker, for den er ikke sammenfallende med vår samvittighet, der vi prøver å balansere barn og karriere.... Det er umulig å finne en god balanse slik situasjonen er i dag. Mange prøver å døyve hva denne samvittigheten forteller, og rettferdiggjør så godt de kan sine valg med "å gjøre som alle andre". Sende babyen i barnehagen, jobbe lange dager, sende barna på SFO... Alle andre gjør jo det... Da er det jo helt greit. Er det det? Samvittigheten gnager likevel...

Vi er nødt for å stille krav til et langt mer familievennlig arbeidsliv, og vi er nødt for å kreve at likestillingsmodellen baserer seg på litt andre tanker rundt hva rettferdighet er. Nyere vitenskapelig forskning favoriserer mor som omsorgsperson, og forteller hvor viktig mors tilstedeværelse er for barnet den første tiden, for barnets utvikling. I Norge ignorerer vi denne forskningen. Ellers i verdenen publiseres den i store overskrifter.... Vi har møtt et paradigmeskifte, som fordrer en endring i den norske likestillingsmodellen..., men vi nekter å ta dette innover oss. Det passer jo ikke inn med den moderne idealistiske tankegangen vår. Men, vi kan ikke forholde oss til idealisme, vi må forholde oss til vitenskap... Og ikke minst samvittigheten vi er tildelt... Vi er mennesker, ikke humanoids, og det skal vi ha lov til  være.

Vi er nødt for å ta tiden tilbake, og gi den tilbake til våre barn.... Vi må la dem få være wild and free, vi må la dem få komme tilbake til naturen, få den frie leken og den gode barndommen tilbake....

Mange moderne kvinner har tatt valg, om å være mer hjemme. Jobbe hjemmefra. Kanskje starte for seg selv. Trenden er ofte høyt utdannede kvinner. Det å være hjemme med barn, eller vie barna mer tid, betyr jo ikke at det ikke er tid til annet også... Det ligger jo et naturlig behov og ønske i oss kvinner om å kunne utvikle oss selv, samtidig som vi er mødre... Til alle tider, har dette behovet hos mødre vært tilstede...

Så det handler jo ikke om at mødre skal tilbake til kjøkkenbenken, men få større mulighet og fleksibilitet til å kombinere det å være mor og det å ha en karriere.... Det innebærer at både mor og far må få større frihet og større fleksibilitet, slik at de kan støtte hverandre, og sammen finne en god løsning for nettopp seg og sin familie. Alle familier og karrieresituasjoner er jo litt forskjellige. Arbeidslivet må bli mer familievennlig.

I alle vestlige land leser man nå i medier om den vanskelige balansen hjem og jobb, for moderne familier, og moderne kvinner. Det er jo helt klart noe man er nødt for å ta tak i. Jeg bare forstår ikke hvorfor vi venter... Forskere sier allerede at vi fint kan gå ned til 6-timers arbeidsdag og opprettholde lønnen. Det er ihvertfall ett sted å starte, men det må også enda mer fleksibilitet til i arbeidslivet, og det burde legges langt bedre tilrette for kvinnelige gründere, en aksept for at vi kanskje også interesserer oss for andre ting enn utvikling av teknologiske duppeditter, slik at kvinner også får støtte?

Likestillingens opprinnelige tanke om at kvinner skulle få LIKE RETTIGHETER som menn, har på en måte dreid seg over til et KRAV om at kvinner skal bidra i samfunnet på lik linje med menn.... - der man har helt glemt at kvinner også skal være mødre...

Viktigheten av morsrollen og barns behov er blitt glemt... ignorert...

Så, det er jo ikke rart at kvinner velger å få færre barn, eller ikke barn i det hele tatt... Så klager politikere på det også... Det er som om samfunnet aldri blir fornøyd med oss kvinner, og våre valg... Alt vi gjør er galt, og ikke minst blir vi sett på som dumme, vi investerer ikke nok penger, vi bruker penger feil, vi jobber ikke nok så vi ender opp som minstepensjonister, vi blir ikke toppledere, vi tar ikke styreverv, alt alltid begrunnet med at vi er så ufornuftige og dumme... Er vi det?

Kanskje bør samfunnet innse at morsrollen i langt større grad bør verdsettes.... og gi oss styreverv, topplederstillinger og med dét som utgangspunkt...???

Personlig føler jeg vi overhodet ikke har oppnådd likestilling basert på rettferdighet, dersom rettferdighet var målet.

Vi vil aldri få flere kvinner inn i styrer og topplederstillinger, før vi spør kvinner selv hva som faktisk skal til, og lytter... Det eneste som gjøres, er å stille krav til oss, og gjenta disse kravene i mediene år etter år. Fra politikere. Fra NHO. Fra alle andre.

Kanskje vi kvinner selv skal være flinkere til å henvise til vitenskapelig forskning som beviser våre morsinstinkter....? Begynne å argumentere bedre....? Kanskje vi blir hørt og forstått da...? Men, det er merkelig at forskjeller i mellom kvinner og menn skal måtte vitenskapelig bevises, forskjeller som har vært av allmenn oppfatning i hele menneskehetens historie helt frem til i dag... Helt frem til noen kvinnesaksforkjempere, med litt for røde strømper, startet å innprente oss alle med en slags ideologi om at kvinner og menn er helt like... og at kvinner skal gjøre som menn og menn gjøre som kvinner... - ikke som en rettighet, men som et krav. Innfrir vi ikke dette kravet, som altså ikke lenger er en rettighet, kan vi altså bare glemme å klage over manglende rettferdighet og manglende likestilling...? Da kan vi liksom bare takke oss selv...?

Nå får det være nok... De illrøde rødstrømpene har gjort nok skade. Det er bare å ta en titt på dagens barn... lese i avisene... Barna mestrer ikke lenger stress og risiko, de har dårlig motorisk utvikling, de får for lite frilek, for lite frisk luft, de er overvektige, de er ikke ute i naturen, de har lavere intelligens enn tidligere, de har alt for store kontaktbehov som ikke blir møtt, osv osv. Dette er direkte følger av at mor ble formanet fulltid ut i arbeidslivet etter politisk propaganda og samfunnsøkonomiske målsettinger. Det må ikke skuffes under en stol....


Men, hvilke skjulte samfunnskostnader snakker vi om her da, grunnet tåfis fra overivrige rødstømper, når barn ikke får mulighet til mer optimal utvikling? Går ikke vinningen litt opp i spinningen....?
Hva er egentlig samfunnets kostnad med barnehager og SFO, især med tanke på de stadige nødvendige kvalitetsutbedringene? Har det ikke allerede blitt stilt spørsmål ved den samfunnsøkonomiske nytten ved å ha de minste barna i barnehage? Til stadig investerer vi enda mer penger i utbedring, mot et mål man aldri vil nå, nemlig å erstatte mor og far som de beste omsorgspersoner.

Om kvinner kunne velge nøyaktig selv, hva vi mente var best... Hvordan da....? Om de valgene ble respektert? Hvordan da?
Hvordan står det forresten til med kvinners lykkefølelse i de landene med såkalt "best" likestilling? Er du lykkelig med de prioriteringene og de valgene du har tatt i livet? Noe du kan ønske å gjøre annerledes? Er dine valg basert på hva du selv mener er riktig, eller hva du tenker forventes av deg?

torsdag 5. desember 2019

Endelig er samvittighetsdebatten i gang

Godt å se debatten endelig er i gang i mediene rundt foreldrefraværet i dagens barndom og den dårlige samvittigheten det ikke lyttes til...

Les dagens NRK-kronikk her: Karriere og små barn av Eysten Victor Våpenstad (Spesialist i klinisk barnepsykologi).

Jeg biter meg særlig fast i følgende ytringer:

"En utfordring og vanskelig balansegang i debatten om karriereforeldres valg og konsekvensene det får for deres barn, er bruk av personlige vitnesbyrd som bevismateriale. Det kan synes som om dette blir en slags fasit eller påstander som skal være hevet over kritikk, og som dermed setter motstanderen sjakk matt". (...)

"Skyld og samvittighet er smertefulle følelser vi helst ikke vil ha for mye av. Men skyld og samvittighet er helt nødvendig for å kunne ta godt nok vare på våre barn."


Jeg repeterer at det ikke er noen tvil om at vi trenger:

1. Et langt mer familievennlig arbeidsliv.
2. Å tørre å snakke om den dårlige samvittigheten fraværet fra barna medfører.
3. Legge andre rettferdighetspremisser til grunn i likestillingsmodellen. (Se kommentar under).

Jeg er nødt for å arrestere artikkelforfatteren på at mor og far er likeverdige omsorgspersoner for barn, det er de altså ikke, i følge nyere forskning, som vi heller ikke tør å snakke om. Henviser nok en gang til Erica Komisar, en av dagens globalt ledende fagpersoner på området. Hennes uttalelser og arbeider tar utgangspunkt i nyere forskning, med særlig fokus på de første 1000 kritiske dagene i barnets utvikling/hjerneutvikling og viktigheten av mors tilstedeværelse.

søndag 6. oktober 2019

Barna som forsvant fra skogen

Sitter og leser en artikkel om "Barna som forsvant fra skogen". Jeg er ikke helt enig med artikkelforfatterens betraktninger av årsak.

Det er viktig vi erkjenner riktig årsak; at det er de lange dagene i barnehage og skole med SFO som stjeler av barns mulighet til frilek i naturen. Dette er likestillingens pris. Når vi, idealistisk, formaner både mor og far fulle dager ut i arbeidslivet, og gjerne også, enda mer idealistisk, formaner til bruk av kollektiv transport, får det konsekvenser, for realiteten. Vi har glemt at det går på bekostning av barnas tid til barndom...

Hvorfor i alle dager skal foreldre måtte ha så lange arbeidsdager, all den tid nyere forskning avslører man fint kan arbeide en hel arbeidsdag kortere i uken, eller tilsvarende antall timer, til samme lønn? Produktiviteten opprettholdes, trivselen øker, sykefraværet går ned, kreativiteten og refleksjonsevnen bedres, sier forskere. Et sted går det et break-even for menneskets produktive kapasitet.

Videre, hvorfor i alle dager skal barn gå fulltid i barnehage, fra før de er fylt ett år? Det er ikke anbefalt av fagpersoner som støtter seg til nyere forskning om blant annet barns hjerneutvikling. Hele barndommen er i dag fullstendig institusjonalisert, fra klokken 7 til 17, hver hverdag. Det er slik barn har mistet sin mulighet til å være "wild and free"... og det skal vi erkjenne. Det skal ikke feies under en stol. Det er ikke fritidsaktiviteter som er problemet. Det er dessuten respektløst overfor barn å kritisere deres fritidsaktiviteter, som tross alt er deres eneste mulighet til å gjøre egne interessevalg, eneste mulighet til å dyrke egne interesser og utvikle egne individuelle egenskaper, der den institusjonaliserte barndommen ellers er overstyrt og de alle skal formes helt likt.

Barn trenger BÅDE mulighet til fritidsaktiviteter og frilek.

Løsningen er veldig enkel; rett og slett å ta tiden tilbake... Arbeidslivet må gjøres mer familievennlig, og hver og en må gjøre sine verdivalg.

At barn trenger frihet, mulighet til å være i naturen, og å utvikle seg i forhold til seg selv, er noe voksenmennesker, særlig politikere, har helt glemt bort i den moderne idealistiske samfunnsøkonomiske debatten, til tross for at det å investere i en sunn og god barndom er den beste investeringen man kan gjøre.

Er det ikke snart på tide å gi barna tiden og den lykkelige barndommen tilbake...?

onsdag 4. september 2019

Vi snakker om feil ting i likestillingsdebattene

NRK - Einig? Om likestilling: 

https://tv.nrk.no/serie/einig/2019/NNFA83000519/avspiller

En god og viktig debatt, men s
ynd disse debattene alltid handler om å forsvare egne valg, mer enn å rette fokus mot barnas behov begrunnet i objektiv forskning. Vi hadde raskere kommet til bedre likestillingsløsninger, og rettferdighet, om vi hadde klart å ta de sårbare diskusjonene. Det er vonde diskusjoner, men de må tas. Hvor lenge skal hensynet til voksenmenneskers samvittighet hindre erkjennelse av nyere forskning?

Det handler om et paradigmeskifte her, i hvordan vi må endre vår tenkning rundt likestilling, der morsrollen i større grad bør verdsettes i samfunnet og barns behov ihensyntas. Dette skiftet kommer. Det er opp til oss hvor lang tid det skal ta.

I et samfunnsøkonomisk perspektiv handler det om investering. Det å investere i barns utvikling er kanskje det viktigste samfunnet kan gjøre. I følge psykoanalyticer Erica Komisar kan det forhindre blant annet depresjoner blant barn og unge..., som vi dessverre ser stadig økning av. Det å gi mødre større mulighet, og aksept, for å være lengre hjemme. Komisar er tydelig på at barn helst ikke bør starte i barnehage før de er 3 år, basert på nyere forskning om at barnets hjerne (blant annet stressmestring) utvikles i den unike relasjonen og interaksjonen i mellom mor og barn i de første såkalte 1000 kritiske dagene i barnets liv. Komisar er opptatt av fleksibilitet i arbeidslivet og løsninger som gjør det mulig for mødre å være mer tilstede for barnet de første årene.

Dagens rådende likestillingsideologi, som likestiller mødre og fedre i foreldrerollen overfor de minste barna, har ikke dekning i nyere forskning. Mor og far er biologisk forskjellige og dekker ulike behov hos barnet. Hjernen til mor endres under graviditeten og hun har hormoner i kroppen som påvirker hennes tilknytning til barnet, hennes behov for å gi barnet omsorg, hennes evne til å forstå barnets behov, og interaksjonen i mellom henne og barnet som altså er nødvendig for barnets hjerneutvikling (kognitive funksjoner).

For bare et par dager siden minnet Usman Rana (norsk lege og forfatter) oss om UCLA-forsker i nevrovitenskap Allan Schore, som mener at barn ikke bør starte i barnehagen før de er 24-30 måneder gamle. Det baserer også han på nåværende forskning om hjernens utvikling.

Det virker som at vi her i Norge rett og slett velger å ikke ta innover oss den forskningen som foreligger ute i verdenen. Norske medier har valgt å ikke publisere det som ellers har vært store oppslag i andre land.

Vi setter liksom på oss skylappene, og støtter hverandre med en klapp på skulderen når barnet sendes i barnehage før det er fylt ett år. Den kollektive rettferdiggjøringen er sterktrådende. Hvor lenge skal vi holde på med dette her? Jeg synes mødre skal få lov til å lytte til den dårlige samvittigheten, instinktene, når det føles helt galt å sende en baby i barnehagen. Det er jo en grunn til at det føles galt... 

Likestillingsløsningene i Norge er for tiden litt på villspor. Vi har fått mye internasjonal ros for hvordan vi gjør det her, men det er nå kommet nyere forskning som også vi bør forholde oss til. Vi kan altså ikke hvile på de laurbærbladene lenger. Det hadde vært fint om Norge kunne fortsette å være et foregangsland når det gjelder gode løsninger som fremmer rettferdighet i mellom kjønnene. Først og fremst trenger vi et langt mer fleksibelt arbeidsliv.

Minner, for ordens skyld, om de fysiske aspektene; de nye ammerådene i fra WHO (verdens helseorganisasjon) : "Exclusive breastfeeding is recommended up to 6 months of age, with continued breastfeeding along with appropriate complementary foods up to two years of age or beyond". Jeg understreker "up to two years of age or beyond". Kan legge ved litt norsk statistikk her: Helsedirektoratets rapporter om spedbarnsernæring (Spedkost) fra 2013 viser at andelen mødre som fullammer ved 5,5 måneders alder er på 17 %. Andelen som fortsatt ammer når barnet er 12 måneder ligger nå på omkring 35 %. Minoriteten av norske mødre følger altså rådene fra WHO, hva kommer det av?

tirsdag 3. september 2019

Karriere og barn er utopi

"Jeg synes jo at kvinner på en måte, kanskje min generasjon især, i en lang tid har trodd at de kan få i pose og sekk, unnskyld at jeg sier det. De trodde en periode de kunne være i full jobb, få tre unger på rappen og gjøre karriere. Det går ikke. Det du faktisk må gjøre er å gi fra deg noe". (Hilde Tonne, næringslivsleder).

Men, er det likestilling?

Ellers interessant å høre Hilde Tonne bekrefte at det er langt mer slitsomt å være hjemme med barn enn å være næringslivleder.... Så, hvorfor teller ikke morsrollen på CV'en?

Kanskje vi burde begynne å snakke om rettferdighet istedet for likestilling, da tror jeg likestillingsdebatten kommer raskere i mål...

Se hele likestillings-debatten på NRK her: https://tv.nrk.no/serie/einig/2019/NNFA83000519/avspiller