Leste i dag følgende: "Et rop fra meg som mamma og pedagog. Jeg er bekymra over at foreldrene ikke roper høyt nok om den alvorlige bemanningssituasjonen, og vikarmangelen i norske barnehager!" (barnehage.no)
Men, dette er en kamp det ikke er noen hensikt å ta... Bemanningen i barnehagen for de minste, blir egentlig aldri tilstrekkelig stor nok før den tilsvarer mor (far) hjemme med barnet... Problemet må snart tas ved roten. Det må kreves et lang mer familievennlig arbeidsliv, slik at foreldre selv kan være lengre hjemme, og mer tilstede, for barna. Det er bare å henvise til psykologer og nyere forskning om barns utvikling, hvordan barn utvikler robusthet for livet senere, viktigheten av mors tilstedeværelse i de første leveårene, forskning på barns hjerner, adferd, forskning på gravide, hormoner osv. for argumentene. Det er viktig barn sees på som en investering, og man må gjøre den riktige investeringen.
Vi skal ikke glemme at det er svært få fagpersoner som noen gang har anbefalt barnehage for barn under 2-3 år. Hvorfor har de ikke det? Dette er kun et politisk påfunn, innført under parolen såkalt likestilling, og fordekte samfunnsøkonomiske interesser. Men hva koster det å svikte barna...? Her begynner de røde tallene i regnskapet å tikke inn...Noen av de fagpersonene man bør lytte til, er blant annet Line Marie Warholm (psykologspesialist og psykoanalytiker), Erica Komisar (psykoanalytiker), og Gro Nylander (lege, og dr.med.) som snakker om barns beste, basert på nyeste forskning.
Kjemp de riktige kampene!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar