Ingen barn like...

Skremmende ny forskning om ungdom og skolestress, forventninger i fra andre og i fra dem selv, avdekket av Ingunn Marie Eriksen. Absolutt verdt å lese. Men, hvilken betydning har ideologi og struktur i skolen, tenker jeg. Her er mine tanker etter å ha lest publikasjonen.

Viktig å erkjenne at alle barn er forskjellige, og at bra nok er når barnet yter sitt beste i forhold til seg selv og sine evner. Det er også innsats som skal anerkjennes, ikke prestasjon.

  

Mobiltelefon er helt sikkert en utfordring i mange familier, med tanke på at ungdom, i følge statistikk, bruker langt mer tid på den enn på lekser. Ikke unaturlig om mobiltelefoner blir inndratt, om prestasjon ikke står i forhold til evner og realistisk målestokk.

Viktig forventinger er realistiske, både de barna stiller overfor seg selv, og de foreldre stiller overfor barna. Det er ikke slik at alle barn vil prestere likt, eller alle få de høyeste karakterene, om innsatsen bare er høy nok. Alle barn er forskjellige.

  

Veldig synd det fremdeles råder litt for mange idealistiske tanker og holdniner både i norsk skole og blant foreldre, om at alle barn er like og har de samme forutsetningene på de samme områdene. Det ødelegger barns sanne bilde av seg selv og skaper prestasjonspress og følelser av å ikke være bra nok.

  

Det bør innføres en egen karakter i skolen, (om ikke flere ulike karakterer), som heter innsatskarakter. Slik at innsats i større grad anerkjennes.

Den gammelsosialistiske holdningen om at alle barn er like... og som det norske skolesystemet stort sett er bygget opp på, er direkte skadelig for barn... og barns realistiske selvbilde.

Anerkjennelse bør stå i forhold til holistisk utvikling, og at alle barn har sine styrker, men ikke nødvendigvis de samme. Det er viktig barn føler mestring i forhold til seg selv, har en riktig og realistisk selvoppfatning av sine evner og styrker. Slik vil forventningene de har til seg selv bli riktige...

Det er viktig norsk skole begynner å fremme styrkene hos den enkelte elev... og tillater hvert barn å få utvikle seg i forhold til seg selv. Med det trenger vi også utstrakt mulighet for differensiert læring i klasserommet. Slik vil skole favne ALLE elever, og ALLE elever føle mestring. De svake, de sterke, og de middels elevene.

   

La barn få lov til å være flinke, i det de er flinke i! Noen ganger er det akademiske evner som skal anerkjennes og ikke minst få videreutvikles, andre ganger er det varme omsorgsevner overfor medelever, eller noe helt annet. Alle barn har sine styrker, og barn må få lov til å få vite hva de styrkene er. Slik opplever alle mestringsfølelse og følelse av å være akkurat bra nok som de er.

Opprinnelig publisert på Facebook:https://www.facebook.com/utdanningsnytt/posts/3009265035818116?comment_id=3009348115809808