fredag 3. januar 2020

Hvilken likestilling?





Hvilken likestilling?
Og på bekostning av hva? Barna! Det er da ingen ting å skryte av!

Norske barn har aldri hatt mindre mulighet til frilek, de har aldri vært mindre ute, og sittet mer i ro, de har aldri hatt større stressmestringsproblemer, vært mer deprimerte og mer fulle av angst, aggresjon og kontaktbehov.

Baksiden av likestillingsmedaljen. Den vi feier under bordet. Hva koster egentlig den baksiden samfunnet? De tallene regner vi aldri på. Det burde vi.

På Universtitetet i Oslo sitter det allerede en professor som stiller spørsmål ved den samfunnsøkonomiske nytten av å i det hele tatt ha de yngste barna i barnehage. Til tross for dette, investeres stadig større summer i kvalitetsheving av barnehagen... mot et utopisk mål: å matche mor og far og hjemmet for barnets beste utvikling og oppdragelse.

Videre, hva ER egentlig likestilling? Før handlet likestilling om en kamp for at kvinner skulle oppnå like RETTIGHETER som menn. I dag er dette snudd helt på hodet til å handle om KRAV samfunnet stiller til kvinner og familier. Krav og samfunnsnormer som formaner at både mor og far skal arbeide fulltid mens barna enda er små. Oppfyller man ikke disse forventningnene, og ikke skulle føle likestilling, har man liksom bare seg selv å takke... For likestilling handler om KRAV og ikke rettferdigheter. Det handler ikke om frie valg. Nei, rettferdighet i forhold til frie valg er ikke en del av norsk likestilling. En norm skal følges. En norm der vi mennesker er nærmest redusert til humanoids, til brikker, i et system, for samfunnets skyld. Vi ser det bare ikke... Vi er blendet...

Videre, hva sier egentlig biologien, den nyeste forskningen om likheter og forskjeller i mellom mor og far? Den forskningen norske medier har unnlatt å publisere, til tross for at alle store medier ellers i verdenen har skrevet om dette. Den forskningen som står i strid med norsk likestillingspolitikk? Hva står det egentlig der? For å ikke snakke om den nyere forskningen om barns behov de første 3 kritiske årene i deres utvikling.

Videre, hvor mange kvinner i Norge velger lederstillinger, og topplederstillinger? Statistikken har knapt endret seg. Kanskje fordi man aldri spør kvinner selv hva som skal til.... Neste spørsmål: hvem ER egentlig de få kvinnelige toppledere i Norge, og hvordan er egentlig deres familiesituasjon? Her vil man se et tydelig mønster; på omvendt likestilling; mannen er helt eller delvis hjemmeværende... Hva slags likestilling er dette?

Det finnes en løsning. Det som skal til, er mulighet til bedre balanse mellom hjem og arbeid. Disse tankene råder i samtlige vestlige land, nå, simultant. KRAVENE som stilles er alt for store! Arbeidslivet må bli langt mer familievennlig. Slik, og bare slik, kan man oppnå reell likestilling, og en likestillingsmodell der barna ikke ender opp som tapere. Gullet skal skinne like flott på baksiden av likestillingsmedaljen som på forsiden, eller var det sølv vi nå snakket om?

Det er på tide å ta tiden og friheten tilbake!

Ikke en gang her lytter vi til forskere som sier vi fint kan droppe en arbeidsdag i uken, eller tilsvarende antall timer, fordi menneskets ytelse og produktivitet har et pareto optimalt punkt. Vi kan arbeide mindre til opprettholdt lønn. Ytelsen er den samme.

Til litt ettertanke, så har vi faktisk ikke likestilling før det kan være to toppledere i en og samme kjernefamilie med to-tre barn. Hvordan ser arbeidslivet for seg å løse dette? Og uten at det går utover barna? Hva med roterende lederskap, som man ser eksemplifisert i utlandet? Eller, hva med å slutte å direkte relatere status til antall arbeidstimer, og heller fokusere på hvor dyktig lederen faktisk er? Alt for mange ledere er ikke dyktige ledere... og bruker alt for mange arbeidstimer på å ikke være dyktige ledere. Ingen grunn til at lederstillinger ikke kan være familievenlige.... Ingen grunn til å ikke slippe kvinner til, på kvinners egne premisser! Spør nå endelig kvinner hva disse premissene er. Er det ikke på tide å spørre hva som skal til, lytte, og ikke bare forvente og forlange? Det er ikke kvinnnene som skal endre seg. Det er arbeidslivet.

Om vi ønsker å stå som et forbilde i verdenen på likestilling får vi jammen meg gjøre det på riktig måte! De feilene vi gjør behøver vi ikke å påføre andre land. Det er viktig det helhetlige bildet fremstilles. Vi har såvisst ikke en god likestillingsmodell i Norge. Men, vi kan få det, om vi erkjenner de faktiske forhold.

Likestillingsmodellen i Norge er utformet etter samfunnsøkonomiske målsettinger og ideologiske prinsipper der mennesket er redusert til et humanoid, ikke i forhold til enkeltmenneskets opplevelse av frie valg og rettferdighet. Modellen ihensyntar ikke faktisk realitet/forskning, og heller ikke barns beste. Da er jeg egentlig ikke så sikker på om vi kan snakke om likestilling i det hele tatt. Ja, vi har en modell, men ikke for likestilling... Det er alt for mange definisjonsparametere som er utelatt.

Det er ikke likestilling så lenge mødre (eller fedre, for den saks skyld) må velge mellom barn og karriere. Flere og flere velger karriere, og da får vi for lave fødselstall.

Den sølvmedaljen her burde vi egentlig være flaue over, ikke stolte av.... Lauvbærbladene skal vi ihvertfall ikke hvile på, for her gjenstår et stort stykke arbeide.

Det er på tide å gi mennesket mye mer av tiden og friheten tilbake... da kommer også økt motivasjon, kreativitet, innovasjon, bedre helse osv. osv.

Barna er nødt for å få barndommen tilbake....

Disse postene i regnskapet må samfunnsøkonomer forstå...

Barne- og familiedepartementet (Norge) NHO - Næringslivets Hovedorganisasjon Erna Solberg Statsministerens kontor (Norge)


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar