En rettighet eller krav?

Birgit Lie Haugen Helse- Livsstil & Karrière skriver et tankevekkende innlegg på Facebook i dag, les det her, om karriere, penger, stilling og materiell status og kommer med et interessant eksempel der vi kanskje hadde valgt annerledes om vi reflekterte mer over egne prioriteringer.

Birgit har et viktig poeng... selv om det er satt på spissen. Det er som om vi har sluttet å reflektere over hva som er viktig for oss, det er blitt viktigere å gjøre som alle andre... Følge en slags ideologi, en norm, uten å stille spørsmål ved den...

Det er ingen tvil om at hvordan vi har organisert likestilling i Norge har sin pris - den prisen er det barna som må betale... Vi kvinner blir satt i en håpløs situasjon, der vi skal bare godta at slik definerer vi rettferdighet. Men, denne rettferdiggheten gnager oss i stykker, for den er ikke sammenfallende med vår samvittighet, der vi prøver å balansere barn og karriere.... Det er umulig å finne en god balanse slik situasjonen er i dag. Mange prøver å døyve hva denne samvittigheten forteller, og rettferdiggjør så godt de kan sine valg med "å gjøre som alle andre". Sende babyen i barnehagen, jobbe lange dager, sende barna på SFO... Alle andre gjør jo det... Da er det jo helt greit. Er det det? Samvittigheten gnager likevel...

Vi er nødt for å stille krav til et langt mer familievennlig arbeidsliv, og vi er nødt for å kreve at likestillingsmodellen baserer seg på litt andre tanker rundt hva rettferdighet er. Nyere vitenskapelig forskning favoriserer mor som omsorgsperson, og forteller hvor viktig mors tilstedeværelse er for barnet den første tiden, for barnets utvikling. I Norge ignorerer vi denne forskningen. Ellers i verdenen publiseres den i store overskrifter.... Vi har møtt et paradigmeskifte, som fordrer en endring i den norske likestillingsmodellen..., men vi nekter å ta dette innover oss. Det passer jo ikke inn med den moderne idealistiske tankegangen vår. Men, vi kan ikke forholde oss til idealisme, vi må forholde oss til vitenskap... Og ikke minst samvittigheten vi er tildelt... Vi er mennesker, ikke humanoids, og det skal vi ha lov til  være.

Vi er nødt for å ta tiden tilbake, og gi den tilbake til våre barn.... Vi må la dem få være wild and free, vi må la dem få komme tilbake til naturen, få den frie leken og den gode barndommen tilbake....

Mange moderne kvinner har tatt valg, om å være mer hjemme. Jobbe hjemmefra. Kanskje starte for seg selv. Trenden er ofte høyt utdannede kvinner. Det å være hjemme med barn, eller vie barna mer tid, betyr jo ikke at det ikke er tid til annet også... Det ligger jo et naturlig behov og ønske i oss kvinner om å kunne utvikle oss selv, samtidig som vi er mødre... Til alle tider, har dette behovet hos mødre vært tilstede...

Så det handler jo ikke om at mødre skal tilbake til kjøkkenbenken, men få større mulighet og fleksibilitet til å kombinere det å være mor og det å ha en karriere.... Det innebærer at både mor og far må få større frihet og større fleksibilitet, slik at de kan støtte hverandre, og sammen finne en god løsning for nettopp seg og sin familie. Alle familier og karrieresituasjoner er jo litt forskjellige. Arbeidslivet må bli mer familievennlig.

I alle vestlige land leser man nå i medier om den vanskelige balansen hjem og jobb, for moderne familier, og moderne kvinner. Det er jo helt klart noe man er nødt for å ta tak i. Jeg bare forstår ikke hvorfor vi venter... Forskere sier allerede at vi fint kan gå ned til 6-timers arbeidsdag og opprettholde lønnen. Det er ihvertfall ett sted å starte, men det må også enda mer fleksibilitet til i arbeidslivet, og det burde legges langt bedre tilrette for kvinnelige gründere, en aksept for at vi kanskje også interesserer oss for andre ting enn utvikling av teknologiske duppeditter, slik at kvinner også får støtte?

Likestillingens opprinnelige tanke om at kvinner skulle få LIKE RETTIGHETER som menn, har på en måte dreid seg over til et KRAV om at kvinner skal bidra i samfunnet på lik linje med menn.... - der man har helt glemt at kvinner også skal være mødre...

Viktigheten av morsrollen og barns behov er blitt glemt... ignorert...

Så, det er jo ikke rart at kvinner velger å få færre barn, eller ikke barn i det hele tatt... Så klager politikere på det også... Det er som om samfunnet aldri blir fornøyd med oss kvinner, og våre valg... Alt vi gjør er galt, og ikke minst blir vi sett på som dumme, vi investerer ikke nok penger, vi bruker penger feil, vi jobber ikke nok så vi ender opp som minstepensjonister, vi blir ikke toppledere, vi tar ikke styreverv, alt alltid begrunnet med at vi er så ufornuftige og dumme... Er vi det?

Kanskje bør samfunnet innse at morsrollen i langt større grad bør verdsettes.... og gi oss styreverv, topplederstillinger og med dét som utgangspunkt...???

Personlig føler jeg vi overhodet ikke har oppnådd likestilling basert på rettferdighet, dersom rettferdighet var målet.

Vi vil aldri få flere kvinner inn i styrer og topplederstillinger, før vi spør kvinner selv hva som faktisk skal til, og lytter... Det eneste som gjøres, er å stille krav til oss, og gjenta disse kravene i mediene år etter år. Fra politikere. Fra NHO. Fra alle andre.

Kanskje vi kvinner selv skal være flinkere til å henvise til vitenskapelig forskning som beviser våre morsinstinkter....? Begynne å argumentere bedre....? Kanskje vi blir hørt og forstått da...? Men, det er merkelig at forskjeller i mellom kvinner og menn skal måtte vitenskapelig bevises, forskjeller som har vært av allmenn oppfatning i hele menneskehetens historie helt frem til i dag... Helt frem til noen kvinnesaksforkjempere, med litt for røde strømper, startet å innprente oss alle med en slags ideologi om at kvinner og menn er helt like... og at kvinner skal gjøre som menn og menn gjøre som kvinner... - ikke som en rettighet, men som et krav. Innfrir vi ikke dette kravet, som altså ikke lenger er en rettighet, kan vi altså bare glemme å klage over manglende rettferdighet og manglende likestilling...? Da kan vi liksom bare takke oss selv...?

Nå får det være nok... De illrøde rødstrømpene har gjort nok skade. Det er bare å ta en titt på dagens barn... lese i avisene... Barna mestrer ikke lenger stress og risiko, de har dårlig motorisk utvikling, de får for lite frilek, for lite frisk luft, de er overvektige, de er ikke ute i naturen, de har lavere intelligens enn tidligere, de har alt for store kontaktbehov som ikke blir møtt, osv osv. Dette er direkte følger av at mor ble formanet fulltid ut i arbeidslivet etter politisk propaganda og samfunnsøkonomiske målsettinger. Det må ikke skuffes under en stol....

Men, hvilke skjulte samfunnskostnader snakker vi om her da, grunnet tåfis fra overivrige rødstømper, når barn ikke får mulighet til mer optimal utvikling? Går ikke vinningen litt opp i spinningen....?
Hva er egentlig samfunnets kostnad med barnehager og SFO, især med tanke på de stadige nødvendige kvalitetsutbedringene? Har det ikke allerede blitt stilt spørsmål ved den samfunnsøkonomiske nytten ved å ha de minste barna i barnehage? Til stadig investerer vi enda mer penger i utbedring, mot et mål man aldri vil nå, nemlig å erstatte mor og far som de beste omsorgspersoner.

Om kvinner kunne velge nøyaktig selv, hva vi mente var best... Hvordan da....? Om de valgene ble respektert? Hvordan da?
Hvordan står det forresten til med kvinners lykkefølelse i de landene med såkalt "best" likestilling? Er du lykkelig med de prioriteringene og de valgene du har tatt i livet? Noe du kan ønske å gjøre annerledes? Er dine valg basert på hva du selv mener er riktig, eller hva du tenker forventes av deg?