Endelig er samvittighetsdebatten i gang

Godt å se debatten endelig er i gang i mediene rundt foreldrefraværet i dagens barndom og den dårlige samvittigheten det ikke lyttes til...

Les dagens NRK-kronikk her: Karriere og små barn av Eysten Victor Våpenstad (Spesialist i klinisk barnepsykologi).

Jeg biter meg særlig fast i følgende ytringer:

"En utfordring og vanskelig balansegang i debatten om karriereforeldres valg og konsekvensene det får for deres barn, er bruk av personlige vitnesbyrd som bevismateriale. Det kan synes som om dette blir en slags fasit eller påstander som skal være hevet over kritikk, og som dermed setter motstanderen sjakk matt". (...)

"Skyld og samvittighet er smertefulle følelser vi helst ikke vil ha for mye av. Men skyld og samvittighet er helt nødvendig for å kunne ta godt nok vare på våre barn."

Jeg repeterer at det ikke er noen tvil om at vi trenger:

1. Et langt mer familievennlig arbeidsliv.
2. Å tørre å snakke om den dårlige samvittigheten fraværet fra barna medfører.
3. Legge andre rettferdighetspremisser til grunn i likestillingsmodellen. (Se kommentar under).

Jeg er nødt for å arrestere artikkelforfatteren på at mor og far er likeverdige omsorgspersoner for barn, det er de altså ikke, i følge nyere forskning, som vi heller ikke tør å snakke om. Henviser nok en gang til Erica Komisar, en av dagens globalt ledende fagpersoner på området. Hennes uttalelser og arbeider tar utgangspunkt i nyere forskning, med særlig fokus på de første 1000 kritiske dagene i barnets utvikling/hjerneutvikling og viktigheten av mors tilstedeværelse.