Loftet på sommertorpet
Det er nok av prosjekter på sommertorpet! (Blir man egentlig noen gang ferdig?) Her, et mobilbilde av arbeidsplassen under arbeid. Et grønt bord har fått et strøk med hvit grunning. Jeg må innrømme jeg ble så nysgjerrig på fargeforvandlingen at jeg stablet opp bordet i løse deler, bare for å se... og sånn har det blitt stående, en stund. Ubrukelig, kun til å se på. Å male er egentlig ikke min greie, har jeg funnet ut. Et maleprosjekt fremstår for meg som en eneste stor irritasjon og frustrasjon, over drypping og renning, strøk som aldri blir jevne nok eller overmalinger som aldri blir mange nok. For å ikke glemme vaskejobben av penslene etterpå - finnes det noe kjedeligere på denne jord? (Derfor gjør jeg også alltid hva jeg kan for å sette bort vaskingen). Jeg har fundert litt over dette med å male, og har kommet frem til at, for meg, dreier det seg om å trosse det kjedsommeligste i noe som må være en uimotståelig iver og trang etter å se et ferdig resultat, helst fortest mulig. Motivasjonen er utelukkende resultatorientert. Og, det å være ferdig, når man endelig kan definere seg som ferdig, føles som en enorm... befrielse! Endelig! Endelig tid for et nytt prosjekt... Og sånn gjentar det seg! Rene galskapen! Men, det positive er at man ikke lengre ser skjønnshetsfeilene på et ferdigstilt prosjekt... heldigvis...!
Ja, ja, det får vel bli noen flere strøk på dette bordet, og nye knotter! Gleder meg til å se bordet ferdig!
Hva med deg, liker du egentlig å male?
