Debatten om de minste skal gjøre vondt

”Hvis vi velger tid med de minste barna som salderingspost, må vi tåle det ubehaget det medfører å vite at vi ikke har barnas beste som prioritet.”

Sterke ord fra Line Marie Warholm, psykologspesialist og psykoanalytiker, i dagens Aftenposten.

Debatten om de små barna er vanskelig. Underlig vanskelig. Barnehager for ettåringer ble bygget, uten at foreldre noen gang etterspurte dette. Det er lenge siden. Fremdeles ønsker ikke foreldre å sende ettåringene dit.

Men 85 % av ettåringene går i barnehage. (SSB)

Det er her diskusjonene har slått rot. Og aldri tas ved roten.

Diskusjonene som har pågått så lenge, har også forløpt seg på samme måte, like lenge. De sporer av. De ledes inn på et freudiansk sidespor. Til å handle om eget beste. Ikke barnas beste. Til å handle om å forsvare egne valg. Som foreldre. Til å dekke over dårlig samvittighet. Diskusjonene handler om det vonde. Hvordan bli kvitt det vonde. Dette skjer i et trøstende medsøsterskap. I et landskap av likes og hjerter. Kollektivt idealiseres barnehagetiden. De 8-9 timene, hver dag, som kalles likestilling og som definerer dagens kvinner som sterke. For vi skal være sterke kvinner. Sterke kvinner som skal klare å forlate utstrakte armer, og tårevåte barneøye, i egen separasjonsangst. Sterke kvinner, men som ikke klarer å konsentrere seg på jobb. Noe gnager. Dette som vi biter oss i. Svelger ned. Blunker bort. Vi er sterke. Sammen er vi sterke. Sterke i mot instinktene. Selveste instinktene skal bekjempes! Hormoner og empati. Også her skal naturen ignoreres. Naturlovene. Selveste urkvinnen i oss, skal vi skilles i fra. Sammen er vi disse idealiserte likestilte kvinnene. Foregangsmødrene for resten av verdenen. Det er bare én ting man glemte, den gangen. Den gangen da landet bygget alle disse barnehagene, for ettåringene. Det var barna…

Den dårlige samvittigheten skal, og må, være der.

Den må være der når vi snakker. Den må være der når vi snakker om samfunnsøkonomiske interesser, privatøkonomiske prioriteringer, karriere, jobb-hjem-balanse, familievilkårene i arbeidslivet, reell likestilling, frie valg, og hvilke styrker vi ønsker å ha.

For, slik, og bare slik, vil den dårlige samvittigheten kunne bli borte.

Som Gro Nylander, som Erica Komisar, som nyere forskning, konkretiserer Line Marie Warholm viktigheten av å prioritere barna. Les hva hun skriver i dagens Aftenposten:

https://www.aftenposten.no/foreldreliv/i/Ll46zq/det-er-litt-leit-at-vi-har-smaa-barn-naar-vi-er-mest-uerfarne-som-foreldre

En annen artikkel, av Gro Nylander:

https://www.barnehage.no/meninger/foreldre-synes-det-er-for-tidlig-a-sende-ettaringen-i-barnehagen-med-god-grunn/236740