Vi har lite tillitt til forskning om likestilling...

Vi har lite tillitt til likestillingsforskning hevder Kilden Kjønnsforskning. Hvorfor har vi det? Her er noen spredte tanker rundt forskning, ideologi og utfordringene i likestillingsdiskusjonene. Generelt tenker jeg at vi kanskje ikke er mottakelige for likestillingsforskning fordi vi TROR vi allerede har likestilling, eller forventes å tro vi har det. Dette handler om kollektiv idealisme og sanksjoner. Å stille spørsmål rundt likestilling lenger er lite akseptert, fordi det umiddelbart rokker ved følelser og samvittighet. Vi klarer ikke å heve debatten over en forsvaring av egne valg. Dette blir utfordringen til forskningen. Vi lytter ikke.

Det viktigste man kan gjøre for å oppnå troverdighet er kanskje å lene seg til naturvitenskapen som forklarer de biologiske forskjellene i mellom menn og kvinner. Det bør være utgangspunktet. Her er det vel alt for lite kobling?

Kjønnsforskningen skal kjempe i mot nokså inngrodde idealistiske syn (ønsketenkning) i samfunnet kjempet frem av høyrøstede rødstrømper, om at kvinner og menn er helt like. Til eksempel likeverdige omsorgspersoner, også for de yngste barna. Moderne kvinner og menn organiserer livene sine i forhold til denne ideologien. Det forventes at man gjør det.

Generelt i samfunnet råder det en oppfatning om at kvinner og menn i Norge i dag er likestilte - tydeliggjort av politikere og media, ergo at kvinner ikke lenger selv skal stille spørsmål rundt dette. Dette ser man i kommentarfelt. Så snart kvinner forteller om manglende følelse av likestilling blir det slått ned på, både av medsøstre og menn. I kommentarer ser man at menn i stor grad er av en oppfatning at norske kvinner har oppnådd de rettighetene de har krav på. Vanlige kommentarer er at det er urimelig kvinner skal be om å "få i pose og sekk", eller at menn ytrer det er menn som ikke er likestilte.

Videre er det en utfordring at politikere har brukt likestilling som unnskyldning for å få ettåringer i barnehage. Her misbrukes kjønnsforskning for å møte samfunnsøkonomiske interesser. Videre kommer her mål om likestilling i konflikt med barns beste. Slikt er forvirrende og skaper mye følelser i debatter.

Likestillingsdebattene i dag handler for det meste om forsvaring av egne valg, hvor følelser blir det sentrale utspring og ikke realisme og overordnet tenknig. Samtidig som jobb-og-hjem-balansen er en akseptert eksisterende problematikk blant alle parter, også internasjonalt. Imidlertid, med forsvaringstaktikken kommer man da heller ikke videre i diskusjonen mot bedre løsninger - som til eksempel bedre ivaretar barnas beste. Diskusjonen blir stående på stedet hvil. Da får man ikke tatt de gode diskusjonene rundt faktiske biologiske forskjeller i mellom menn og kvinner, nye alternative løsninger som kan ivareta rettferdighet for kvinner i et likestillingsperspektiv der biologiske kjønnsforskjeller erkjennes.

I Norge har vi generelt definert likestillingsbegrepet til at kvinner og menn er helt like. Historisk har diskusjonen gått i fra å kjempe for like RETTIGHETER for kvinner som menn. Dette har politikere snudd helt på hodet og omgjort til å stille KRAV til kvinner om at de skal velge som menn. Det blir helt feil all den tid biologisk kjønnsforskning sier det er forskjell på kvinner og menn, og kvinner og menn selv føler seg forskjellige. Igjen råder forvirring, men vi tar ikke diskusjonene.

Likestilling handler videre i alt for stor grad om LIKHET, fremfor RETTFERDIGHET. Så snart norske kvinner ikke velger som menn, eller ikke velger som forventet, opplever de urettferdighet og manglende likestilling. På veldig mange områder er rettferdighet da overhodet ikke ihensyntatt. Det skyldes at rettferdighet ikke er en del av likestillingsbegrepet. Disse kvinnene blir ikke hørt, i samfunnsdebatten som allerede har definert at vi har likestilling. Dette er særdeles uheldig.

Det har også vært en utfordring for likestillingsdiskusjonen med en kvinnelig NHO-spiss i mange år som førte lobbyvirksomhet for kvinner med utspring i egen livssituasjon, som de fleste norske kvinner ikke kjente seg igjen i. Det har ikke vært en forståelse for at arbeidslivet må gjøres langt mer familievennlig, og også mammavennlig, som er en forutsetning for å oppnå opplevd likestilling.

Videre har man alle disse forventningene i samfunnet til hvordan kvinner skal velge, så ser man at kvinner velger jo likevel ikke slik... I stedet for å stille spørsmål ved hvorfor, kritiserer man kvinner for å gjøre valgene de gjør... Til eksempel formaner man kvinner ut i topplederstillinger og styreverv, uten å noen gang stille spørsmål ved hva som skal til for at kvinner skal ønske seg til disse rollene... Videre kritiserer man kvinner for å velge deltidsstillinger, og til og med fjerner deltidsstillinger, i stedet for å stille spørsmål ved hvorfor kvinner selv ønsker disse stillingene. Man kritiserer også kvinner for ufornuftig pengebruk og manglende kapitalinvesteringer, i stedet for å stille spørsmål ved hvorfor kvinner gjør de valgene de gjør. Man er ikke interessert i å finne årsaker, fordi man har predefinert at kvinner skal gjøre som menn. Kvinner skal være som menn. Men kvinner er kvinner, og kvinner er mødre. Det biologiske aspektet er nærmest neglisjert i synet man har på kvinner og kvinners valg. Kvinner blir kritisert i stedet for å bli respektert. Kvinner blir ikke respektert for å være kvinner. Idét man respekterer kvinner som kvinner og kvinner som mødre vil man lete etter helt andre mer rettferdige løsinger i et likestillingsperspektiv, der rettferdighet er i fokus og ikke likhet. Da vil kvinner oppleve full likestilling, i alle valgene de gjør. Slik er det ikke i dag. Det er en stor diskrepans i mellom definert likestilling og opplevd likestilling.

Her er en del utfordringer skissert. Litt for mye handler om ideologi, og politisk påtrykk (heriblant ren propaganda), men kanskje aller mest "the missing link" til biologien, for rettferdighet der vi kun er opptatt av likhet. - Til tross for at kvinner og menn jo hele tiden selv opplever de biologiske forskjellene, og kjenner på unaturlige valg og dårlig samvittighet. Dessverre læres kvinner opp til å ikke lytte til den dårlige samvittigheten.... og kvinner klapper hverandre på skulderen, og sier til hverandre de gjør det riktige, når de trosser alle instinkter og gråten sitter i halsen.

Kvinner skal gjøres til humanoids... kun brikker i det norske samfunnet. Inntekstbrikker. Sjetonger. De skal føde barn for å så sette dem vekk raskest mulig, og dernest oppføre seg som menn. De vonde følelsene skal de tie med. Slik tjener staten penger.

Politikk må fjernes i fra likestillingsdebatten, det er første bud, naturvitenskapen må inn, og man må fokusere på rettferdighet snarere enn likhet. Media må slutte å fremstille verdenen kun i sort-hvitt, men åpne for de gode diskusjonene.

Og arbeidslivet må bli langt mer familievennlig og fleksibelt, slik at den enkelte familie kan finne sin beste løsning som familie. Kortere arbeidsuke, større mulighet til å arbeide hjemmefra mens man er hjemme med barn, ta med barn på jobb/møter, større grad av hjemmekontor osv. I dette ligger også en win-win situasjon. Jo mer tilfredse mammaer og pappaer, jo mer produktive arbeidstakere. I dag slites foreldre fullstendig ut, og det kreves enda mer av dem.

Videre bør man i langt større grad verdsette morsrollen i samfunnet, som en egen oppgave og jobb i seg selv. Her kan jeg henvise til Erica Komisar (Psykoanalytiker). Hun er forøvrig selv kvinneforkjemper, men har innsett hvordan moderne likestillingstankegang går utover barna. Hun lener seg på naturvitenskapelig forsknig og fokuserer på viktigheten av tilstedeværelsen av mor de tre første årene for barnets utvikling. Hvor det motsatte er svært uheldig. Hormoner i kvinnens kropp styrer hvordan hun samspiller med barnet, og dette samspillet er helt nødvendig for utviklingen av barnets hjerne. Det interessante er, at hennes uttalelser har fått store medieoppslag verdenen over, bortsett fra her i Norge (ikke en gang noen gang nevnt av Kilden Forskning), antakelig fordi den naurvitenskapelige vinklingen i likestillingsdebatten kommer i konflikt med den ideologiske likestillingsdebatten. Sistnevnte likestillingsdebatt føres i Norge. Vi baserer den hovedsakelig på ideologi, og ikke forskning. All den tid vi her hviler på våre laubærblad og er stolte som tidligere utkåret fremste nasjon i verdenen på likestilling, stiller vi oss ikke selv de nødvendige kritiske spørsmålene til hva vi holder på med.... Kanskje gjør vi det meste galt... Svensk likestillingspolitikk, som er svært lik vår, har i utlandet fått stor kritikk for å i alt for liten grad ihensynta barnas beste.... Det kan ikke kalles likestilling, når det går utover barna.

Kanskje vi skal tørre å erkjenne, tørre å tenke nytt og annerledes.... ikke minst tørre å ta de sårbare diskusjonene.... slik at vi kommer videre?

Vi skal begynne å kalle spader for spader... og forske på det vi skal - da vil kanskje troverdigehten komme inn kjønnsforskningen. Og forskningen må selv ta ansvar for å skape et nødvendig skille i mellom ideologi, politikk og vitenskap.

Originalinnlegg del 1
Originalinnlegg del 2