tirsdag 28. februar 2012

Lykke i en rosa cupcake?


Etter å ha lest dagens artikler "Unaturlig å la babyer gråte" av Kristine Grav Hardeberg og "Husmordebatt på Kvarteret" av Marta Breen, ble jeg inspirert til å hive meg på debatten(e). Her er mine rablerier - kanskje til vrede. Men, mitt viktigste poeng ligger ikke i argumentasjoen, men i ønsket om økt refleksjon og debatt.

Å la et spedbarn gråte eller ikke gråte om natten er en gammel debatt, og jeg har alltid hatt en og samme mening om det. Men, i generelle termer, det å få barn i dag handler i større og større grad om neglisjering av morsinstinkter og ignorering av barns behov, til fordel for selvrealisering og det man politisk korrekt kaller 'likestilling'. Cupcake-mødrene, derimot, har skjønt det, og innordner seg darwinistisk til det beste for barna, og dropper egen karriere for en periode. - Dette i en tid der forholdene fremdeles ikke er lagt til rette for god kombinasjon av barn og karriere for kvinner. Mange vil nok si seg uenige i det. Kanskje til og med de aller fleste. Men, da må jeg få spørre: hvorfor? At kvinner skal gå rundt med konstant dårlig samvittighet, gjerne både i forhold til morsrollen og yrkesrollen og i følge aviser gjerne i tillegg lide av et utmattelsessyndrom vitner vel overhodet ikke om at den såkalte ’likestillingen’ fungerer? Ja, vi har i terminologien ’likestilling’, men det betinger grovt skissert en ignorering av instinkter til fordel for kynisme som et viktigere verdigrunnlag. Er det slik vi vil ha det? Er dette i det hele tatt en naturlig eller riktig utvikling for menneskeheten? Er det ’humanoids’ vi ønsker å avle for fremtiden? Ikke bare skal man la ungen skrike om natten, men neimen om den skal vies noen oppmerksomhet senere heller… Barn er kun status, utover det ønsker man egentlig ikke å ha noe med dem å gjøre?

Jeg synes ikke man skal kritisere cupcake-mødre for å ta feil valg. Hva er feil? Det dreier seg verken om å ta av eller på røde strømper eller å tre inn i en husmorrolle (vaskejobben settes jo bort uansett). Det dreier seg om kun én ting, et verdivalg der barna på ny settes i fokus. Det handler ikke om flukt i fra karriere eller samfunnsplikter, men et forsøk på å gjøre det riktige i en tid der kvinner tvinges til en enten-eller løsning. I fra politiske hold har det lenge vært jobbet bevisst for å fjerne enhver kombinasjonsløsning. Det drives for eksempel rene heksejakten på deltidsarbeidende småbarnsmødre.
I dag er det gjerne de høyest utdannede som velger cupcake-varianten. For hva er lykke? Hva er det viktige her i verdenen? Undersøkelser viser at vårt industrialiserte og moderne levesett overhodet ikke gjør oss lykkeligere. Hva gjør et barn lykkelig? Hva gjør deg og meg lykkelig? Ikke vet jeg hva som er meningen med livet, men kanskje er det lykke? Hvor mange sydenturer i året er nødvendig for å gjøre oss lykkelige? Er ikke hverdagslykken den viktigste? Det handler om prioriteringer, omprioriteringer i husholdningsbudsjettet..., men ikke bare...

Jeg undres om politikere egentlig har målt etterspørselen etter reduserte stillinger blant småbarnsforeldre? Hvorfor har vi ingen lovfestet rett til å kunne jobbe redusert mens barna er små, uansett om man er offentlig eller privat ansatt, og uansett yrke? Jeg tror fremtidens løsning både i forhold til likestilling og mors faktiske mulighet til å kombinere karriere og barn ligger her… Men, for meg virker det til tider som om politikere er mer opptatt av å tre løsninger ned over hodene på oss, enn å sjekke hva demokratiet faktisk ønsker.

Det ligger mye lykke i en rosa cupcake… Selv foretrekker jeg kombinasjonsvarianten, av brun og hvit sjokolade.

Som man roper i skogen får man kongler i munnen.

- Irene
Legg inn en kommentar