tirsdag 28. februar 2012

Lykke i en rosa cupcake?


Etter å ha lest dagens artikler "Unaturlig å la babyer gråte" av Kristine Grav Hardeberg og "Husmordebatt på Kvarteret" av Marta Breen, ble jeg inspirert til å hive meg på debatten(e). Her er mine rablerier - kanskje til vrede. Men, mitt viktigste poeng ligger ikke i argumentasjoen, men i ønsket om økt refleksjon og debatt.

Å la et spedbarn gråte eller ikke gråte om natten er en gammel debatt, og jeg har alltid hatt en og samme mening om det. Men, i generelle termer, det å få barn i dag handler i større og større grad om neglisjering av morsinstinkter og ignorering av barns behov, til fordel for selvrealisering og det man politisk korrekt kaller 'likestilling'. Cupcake-mødrene, derimot, har skjønt det, og innordner seg darwinistisk til det beste for barna, og dropper egen karriere for en periode. - Dette i en tid der forholdene fremdeles ikke er lagt til rette for god kombinasjon av barn og karriere for kvinner. Mange vil nok si seg uenige i det. Kanskje til og med de aller fleste. Men, da må jeg få spørre: hvorfor? At kvinner skal gå rundt med konstant dårlig samvittighet, gjerne både i forhold til morsrollen og yrkesrollen og i følge aviser gjerne i tillegg lide av et utmattelsessyndrom vitner vel overhodet ikke om at den såkalte ’likestillingen’ fungerer? Ja, vi har i terminologien ’likestilling’, men det betinger grovt skissert en ignorering av instinkter til fordel for kynisme som et viktigere verdigrunnlag. Er det slik vi vil ha det? Er dette i det hele tatt en naturlig eller riktig utvikling for menneskeheten? Er det ’humanoids’ vi ønsker å avle for fremtiden? Ikke bare skal man la ungen skrike om natten, men neimen om den skal vies noen oppmerksomhet senere heller… Barn er kun status, utover det ønsker man egentlig ikke å ha noe med dem å gjøre?

Jeg synes ikke man skal kritisere cupcake-mødre for å ta feil valg. Hva er feil? Det dreier seg verken om å ta av eller på røde strømper eller å tre inn i en husmorrolle (vaskejobben settes jo bort uansett). Det dreier seg om kun én ting, et verdivalg der barna på ny settes i fokus. Det handler ikke om flukt i fra karriere eller samfunnsplikter, men et forsøk på å gjøre det riktige i en tid der kvinner tvinges til en enten-eller løsning. I fra politiske hold har det lenge vært jobbet bevisst for å fjerne enhver kombinasjonsløsning. Det drives for eksempel rene heksejakten på deltidsarbeidende småbarnsmødre.
I dag er det gjerne de høyest utdannede som velger cupcake-varianten. For hva er lykke? Hva er det viktige her i verdenen? Undersøkelser viser at vårt industrialiserte og moderne levesett overhodet ikke gjør oss lykkeligere. Hva gjør et barn lykkelig? Hva gjør deg og meg lykkelig? Ikke vet jeg hva som er meningen med livet, men kanskje er det lykke? Hvor mange sydenturer i året er nødvendig for å gjøre oss lykkelige? Er ikke hverdagslykken den viktigste? Det handler om prioriteringer, omprioriteringer i husholdningsbudsjettet..., men ikke bare...

Jeg undres om politikere egentlig har målt etterspørselen etter reduserte stillinger blant småbarnsforeldre? Hvorfor har vi ingen lovfestet rett til å kunne jobbe redusert mens barna er små, uansett om man er offentlig eller privat ansatt, og uansett yrke? Jeg tror fremtidens løsning både i forhold til likestilling og mors faktiske mulighet til å kombinere karriere og barn ligger her… Men, for meg virker det til tider som om politikere er mer opptatt av å tre løsninger ned over hodene på oss, enn å sjekke hva demokratiet faktisk ønsker.

Det ligger mye lykke i en rosa cupcake… Selv foretrekker jeg kombinasjonsvarianten, av brun og hvit sjokolade.

Som man roper i skogen får man kongler i munnen.

- Irene

9 kommentarer:

Anonym sa...

Bra skrevet!

Jeg er helt enig :)

Anonym sa...

Dette får meg til å gråte! Jeg har selv sitte inne med disse meningene i årevis, men til tider virker det som om jeg er helt alene om det. Det er godt å lese dette velformulert av et menneske som tydeligvis vet hva hun snakker om, og som tør å løfte det fram i lyset. Selv nekter jeg å gi fra meg barna mine til det offentlige, selv om presset stadig blir større. Det er ikke fordi jeg er lat eller uengasjert, men fordi jeg ønsker å tilbringe mest mulig tid med dem, som jeg elsker høyest av alt i livet! Livet er for kort til å sløse med tiden.

Fru Andersen sa...

Heisann!

Tankevekkende innlegg. Jeg er en av dem som prioriterer tid med barna nå når de er små. Jeg er hjemme i ulønnet permisjon med to små. Dette kommer også de to større barna til gode, de synes det er så stas at jeg er her når de kommer hjem fra skolen.
Jeg er jurist og det finnes ingen deltidsstillinger for meg. Jeg må da først jobbe fulltid for så å be om redusert etterhvert. Det gjorde jeg for noen år siden, og fikk da innvilget å jobbe 80% for en periode. Arbeidsoppgavene forble de samme, noe som ble veldig stressende. Jeg ønsker å kunne gjøre en god jobb som ansatt og jeg vet at dersom jeg begynner i jobb igjen nå så vil jeg føle meg revet mellom jobben og barna. Det er ikke kjekt å føle at man ikke strekker til samme hva man gjør. Derfor har jeg landet på at det er best å bruke tiden med barna nå og heller vende tilbake til arbeidslivet for fullt etterhvert. Jobb og karriere løper ikke sin vei, men barneårene de forsvinner raskt og komme aldri tilbake!

God onsdag videre til deg!

Ingeborg sa...

Her skriver du nesten akkurat det innlegget jeg selv har gått og tenkt på å skrive. Jeg jobber som førskolelærer på småbarnsavdeling og jeg ser så utrolig mange slitne mødre som ikke strekker til på noen områder. Veldig godt å se at det er flere som tør å sette ord på det jeg tror mange kvinner i dagens samfunn går og føler på!

Marit sa...

Fantastisk bra! Jeg er en av de som nå jobber fullt hver dag, med to små i barnehagen og mann i full jobb. Konstant dårlig samvittighet og lyst til å gå hjemme, men har ikke råd. Elsker å bake, strikke, sy og innrede:) Skulle ønske det var enklere.

Randi sa...

Hei
Eg fulgte linken fra artikkelen du nemnte om barnegråt. Eg trur eg skjønar kva du vil fram til, og eg kan forstå det. Samtidig vil eg berre påpeike måten du framstilla dei som vel å realisere seg sjølv samtidig som dei får barn negativt. Er det feil å ville ha det godt med seg sjølv gjennom arbeid eller utdanning medan ein har små barn? Eg er ein av dei som gjerne innrømmer at sjølv om barna mine er det viktigaste i mitt liv, er dei ikkje nok aleine. Eg treng noko meir, og om eg ikkje får bruke hjernen min på anna enn å vere med barn og det som følgjer med av husarbeid o.l. så vert eg eit dårlegare menneske og dermed ei dårlegare mor. Kan vi ikkje berre innfinne oss med at ei glad mor er ei god mor, og at kva som gjer menneskje glade er veldig individuelt?

Prinser og Prinsesser v/ Irene Brenna sa...

Hei Randi

Min intensjon er ikke å fornærme og jeg beklager så mye om følelsen likevel kom snikende. Det skyldes nok mine skriblerier som med fullt overlegg var spisset. Men, frykt ikke. Vi er nok mer enige enn du kanskje tror... :-)

I ditt nyanserte innlegg er du inne på to viktige ting. Det ene er at en glad mor er en lykkelig mor. Det andre er at også mødre har behov for å bruke hodet.

Jeg tror vi alle kan skrive under på at en glad mor er en lykkelig mor, og det er nok noe vi alle streber etter. Men, som du påpeker, vi er forskjellige. Jeg vil våge å påstå at vi er såpass forskjellige at enten-eller løsninger ikke er tilstrekkelige. Stikk i strid med politikken som føres, hvor deltidsstillinger bevisst utryddes, mener jeg det burde vært økt mulighet for reduserte stillinger for småbarnsforeldre. Ikke minst med tanke på undersøkelser som viser at majoriteten av småbarnsforeldre ønsker mer hjemmetid med barna enn de har. For mange, avhengig av stilling, er det vanskelig å velge noe annet enn enten full jobb eller full tid hjemme.

Hele tiden etter at jeg selv fikk barn har jeg følt at noe har vært... ja, hva kan man si? Feil? Det å få barn var da slettes ikke som forventet. Det dukket opp noen rare følelser som overhodet ikke var forenelige med samfunnets predefinerte opplegg for meg som karrierekvinne og småbarnsmor. Ingen hadde fortalt meg om morsinstinktene. De stod ikke oppført i noe partiprogram, var noen gang nevnt i avisen, eller utgjorde vekttall under utdannelsen. Naturlig nok, vi er jo barn av mødrene som gikk den lange veien bort fra kjøkkenbenken. Jeg kjente med ett at jeg som ambisiøs karrierekvinne ble dratt i to ulike retninger. Skulle jeg velge fokus på barn eller fokus på karriere? For det var jo et enten-eller og ikke et både-og spørsmål. Jeg trodde ærlig talt på forhånd det lot seg kombinere. Hvorfor ellers alt det politiske maset om å få alle ettåringer i barnehage? Nei, ikke snakk om at min ettåring skulle institusjonaliseres i barnehage, fulltid og lang dag (for det ville vært realiteten for meg som siviløkonom). Det ble en hjemmeløsning hvor jeg samtidig forsøkte å drive selvstendig næring og jobbet med ulike prosjekter (ulønnet).

Som høyt utdannet kjenner jeg meg godt igjen i behovet du skisserer, behovet for å bruke hodet. Nettopp derfor skulle jeg ønske det i større grad var mulig å investere tid med barna og samtidig kunne la tankevirksomheten fungere noe utover spørsmål om hvilket bleiemerke som er best eller hvordan fjerne tranflekker...

Stemmer det at vi kanskje ikke er så uenige likevel?

P.S. Jeg roser alle cupcake-mødre for det tøffe og uselviske valget de har tatt som kjerringer i mot strømmen.

Kristine sa...

Herlig blogginnlegg! Tusen takk for at du setter ord på noe som jeg virkelig trenger å høre, etter et helt voksenliv som deltidsarbeidende, fordi jeg har nektet å ha barna på full tid i barnehage, og valgt å ha dem hjemme på heltid mye lenger enn det som er "politisk riktig".
Og, takk for at du linker til kronikken min!
Ha en fin dag,
Vennlig hilsen Kristine

belinda hagen sa...

Halleluja - så enig så enig :) Skulle gjerne jobbet deltid - men dessverre "egner ikke" alle jobber seg til det... Så jeg er så enig med deg, at før politikerne kategorisk uttrykker at "ALLE" kvinner i arbeid ønsker å jobbe fullt, burde de se seg litt rundt og se om det faktisk er sant... For det er det IKKE!

Hilsen Belinda

Legg inn en kommentar