Her er et kort eventyr du kan printe ut om du vil, og lese på sengekanten for en liten prins eller prinsesse. Eventyret er omskrevet og har en snill avslutning.
- "If you want your children to be intelligent, read them fairy tales. If you want them to be more intelligent, read them more fairy tales." (Einstein).
 |
| Leketelt - Pepperkakehus - Prinser & Prinsesser |
Pepperkakegutten ©2014
Folkeeventyr. Oversatt og omskrevet av Irene Brenna ©2014 med hjelp fra en liten prinsesse. Etter en gjenfortelling av Tim Jennings ©1996 "The Gingerbread Man". Eventyret går også under navnet Pepperkakemannen.
Det var en gang en liten gammel kone og en liten gammel mann,
som bodde i et lite gammelt hus i skogen. En dag ville den lille gamle konen
bake en pepperkakegutt. Hun rullet ut pepperkakedeigen, trykket ut formen, satte
rosiner til øyne, munn og 1-2-3 knapper på magen. Så satte hun pepperkakegutten inn i ovnen.
Da det
begynte å lukte så godt, åpnet hun døren for å ta en titt, og…
--- Svupp ! ---
Ut av ovnen hoppet pepperkakegutten!
”Stopp! Stopp, lille pepperkakegutt!”, sa den lille gamle
konen. ”Jeg vil jo så gjerne spise deg!” ”Å, nei du!”, sa den lille pepperkakegutten.
”Det skal du nok ikke, for jeg kan løpe fortere enn deg! - Du kan ikke ta meg.
Du kan ikke ta meg, for jeg er en pepperkakegutt, som kan løpe i fra deg!” Og
bort løp han.
Han løp til han kom utenfor huset, der den lille gamle
mannen arbeidet. Da den lille gamle mannen fikk øye på pepperkakegutten ropte
han: ”Stopp! Stopp, lille pepperkakegutt! Jeg vil så gjerne spise deg!” Men,
den lille pepperkakegutten sa bare: ”Å, nei du, det skal du nok ikke. Når har
jeg løpt i fra den lille gamle konen, så kan jeg vel løpe i fra deg også! - Du
kan ikke ta meg. Du kan ikke ta meg, for jeg er en pepperkakegutt, som kan løpe
i fra deg!” Og bort løp han.
Han løp og løp til han kom til grisehuset. Da den lille
sølete grisen fikk øye på pepperkakegutten ropte den: ”(Nøff, nøff) - Stopp!
Stopp, lille pepperkakegutt! Jeg vil så gjerne spise deg!” Men, den lille pepperkakegutten
sa bare: ”Å nei du, det skal du nok ikke. Når jeg har løpt i fra den lille
gamle konen og den lille gamle mannen, så kan jeg vel løpe i fra deg også! - Du
kan ikke ta meg. Du kan ikke ta meg, for jeg er en pepperkakegutt, som kan løpe
i fra deg!” Og bort løp han.
Han løp og løp til han kom til nabohuset. Foran huset satt
det en liten hund. Da den lille hunden fikk øye på pepperkakegutten ropte den:
”(Voff, voff) - Stopp! Stooooopp, lille pepperkakegutt! Jeg vil så gjerne spise
deg!” Men, den lille pepperkakegutten sa bare: ”Å nei du, det skal du nok ikke.
Når jeg har løpt i fra den lille gamle konen, den lille gamle mannen, og den
lille sølete grisen, så kan jeg vel løpe i fra deg også! - Du kan ikke ta meg.
Du kan ikke ta meg, for jeg er en pepperkakegutt, som kan løpe i fra deg!” Og
bort løp han.
Han løp og løp til han kom til et jorde fullt av kuer. Da kuene
fikk øye på pepperkegutten ropte de: ”(Mø, møøø) - Stopp! Stooooopp, lille pepperkakegutt!
Vi vil så gjerne spise deg!” Men, den lille pepperkakegutten sa bare: ”Å nei
dere, det skal dere nok ikke. Når jeg har løpt i fra den lille gamle konen, den
lille gamle mannen, den lille sølete grisen, og den lille hunden, så kan jeg
vel løpe i fra dere også! - Dere kan ikke ta meg. Dere kan ikke ta meg, for jeg
er en pepperkakegutt, som kan løpe i fra dere!” Og bort løp han.
Han løp og løp til han kom til en stri elv, og der måtte han
stoppe. Ved siden av elven satt det en lur liten rev. Da reven fikk øye på pepperkakegutten
sa han. ”Hei du, lille pepperkakegutt!” Den lille pepperkakegutten svarte: ”Hei
igjen! Når har jeg har løpt i fra den lille gamle konen, den lille gamle
mannen, den lille sølete grisen, den lille hunden, og kuene som alle ville
spise meg, så kan jeg vel løpe i fra deg også!” ”Du kan ikke ta meg. Du kan
ikke ta meg, for jeg er en pepperkakegutt, som kan løpe i fra deg!” " Men…
, " sa reven . ”Jeg vil ikke spise deg!” Pepperkakegutten tenkte seg om,
men ville ikke la seg lure. ”Du kan ikke ta meg. Du kan ikke ta meg, for jeg er
en pepperkakegutt, som kan løpe i fra deg!” ”Ja, løp alt du kan du”, sa reven.
”Jeg kommer ikke til å ta deg. Men…, kan jeg stille deg et spørsmål?” ”Hva da?”,
svarte pepperkakegutten. Så spurte reven: ”Hvordan har du tenkt å komme deg
over den strie elven, uten å bli våt? Jeg mener, hvis du blir våt, så blir du jo
både bløt og slapp, og da kan du ikke løpe lengre, ikke sant?” Pepperkakegutten
fikk seg ikke til å si noe, men så veldig nølende ut. Da sa reven. ”Jeg har en
idé!” ”Hva da?”, sa pepperkakegutten. ”Jeg har tenkt å svømme over elven, akkurat
nå. Om du vil, kan du få sitte på halen min? – Så blir du ikke våt.” Pepperkakegutten
tenkte seg om, og svarte: ”Ja vel da, så får jeg vel gjøre det da”. Og så satte
han seg på halen til reven, og ut i vannet bar det.
Etter noen skritt stanset reven og sa: Ӂ, lille pepperkakegutt.
Vannet er så dypt. Jeg er redd du kan bli våt. Hvorfor ikke klatre opp på
ryggen min?” Pepperkakegutten så etter, og sa: ”Javel da, da får jeg vel gjøre
det da”. Og så klatret han opp på ryggen til reven, og videre ut i vannet bar
det.
Etter noen skritt, stoppet reven og sa, Ӂ, lille pepperkakegutt.
Vannet er enda dypere. Jeg er redd du kan bli våt. Hvorfor ikke klatre opp på
nakken min?” Pepperkakegutten så etter, og sa: ”Javel da, da får jeg vel gjøre
det da”. Og så klatret han opp på nakken til reven, og videre ut i vannet bar
det.
Etter noen skritt, stoppet reven og sa, Ӂ, lille pepperkakegutt.
Vannet er enda dypere. Jeg er redd du kan bli våt. Hvorfor ikke klatre opp på
hodet mitt?”. Pepperkakegutten så etter, og sa: ”Javel da, da får jeg vel gjøre
det da”. Og så klatret han opp på hodet til reven, og videre ut i vannet bar
det.
Etter noen skritt, stoppet reven og sa, Ӂ, lille pepperkakegutt.
Vannet er enda dypere. Jeg er redd du kan bli våt. Hvorfor ikke klatre opp på,
eh, nesen min?” Pepperkakegutten så etter, og sa: ”Javel da, da får jeg vel
gjøre det da”. Og så klatret han opp på nesen til reven, og videre ut i vannet
bar det.
Etter noen skritt, stoppet reven og:
--- Glefs ! ---
”Og huff og nei, og hjelpe meg”, tenkte pepperkakegutten.
Men,
så ille skulle det ikke ende. På den andre siden av den strie elven stod en stor
stubbrumpet bjørn og så på det hele. Han hadde aldri glemt han også hadde blitt
lurt av reven en gang, så nå bestemte han seg for å spille reven et lite puss. ”Bøøøø”,
ropte bjørnen. Og reven skvatt og pepperkakegutten spratt! Ut av munnen til
reven bar det…. og rett inn i bjørnegapet!
”Og huff og nei, og hjelpe meg”, tenkte pepperkakegutten.
Men, så ille skulle det ikke ende. Gjemt bak et tre stod en snill
jeger og så på det hele. Nå var det hans tur til å rope: ”Bøøøøøøøøø”. Og bjørnen
skvatt og pepperkakegutten spratt! Ut av munnen på bjørnen bar det… og rett
inni jegergapet! ”Og huff og nei, og hjelpe meg”, tenkte pepperkakegutten.
Men, så ille skulle det ikke ende. Jegeren tenkte seg om et
øyeblikk før han begynte å tygge, og godt var det, for ellers hadde dette vært
slutten for pepperkakegutten. Jegeren tenkte på at han og hans snille kone så
inderlig ønsket seg et barn. Så satte han pepperkakegutten forsiktig ned på
bakken, tok ham i hånden og spurte ærbødigst om han ville være med hjem til den
snille konen og det koselige huset deres, å bo der som deres egen elskede sønn.
Han forsikret pepperkakegutten at han når som helst kunne løpe sin vei om han
ikke ville være der lengre. ”Du vet, jeg kan ikke ta deg. Jeg kan ikke ta deg, for
du er en pepperkakegutt, som kan løpe i fra meg.” Pepperkakegutten, som så vidt
hadde sluppet i fra det med livet i behold 3 ganger, visste ikke bedre råd enn
å svare: ”Javel da, da får jeg vel gjøre det da”.
Og siden levde
pepperkakegutten både godt og vel i lang, lang tid. Og er han ikke død, så
lever han ennå.
Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute.
***
PS. Tips til utskrift: Marker eventyret og velg "Markert område"/"Bare utvalg" el. i utskriftsmenyen din.
